tirsdag 13. desember 2011

La Linnèa Leve

Jeg unngår folk fordi jeg tror jeg er kjedelig og vil unødig plage andre med det. Samtidig vet jeg at man på mirakuløst vis kan bli i godt humør av å treffe andre mennesker. Man kommer bare ikke på det før man har kommet seg ut og møtt dem. 
-Linnèa Myhre

Bloggen hennes er superdeprimerende og kynisk, men den er ærlig. Jeg leser den og tenker at... ja for faen, det er faktisk sånn det er. Og jeg synes det er tøft av henne å skrive om det. Hun har det tung på flere områder, og pakker det ikke inn i fine farger og myke bamser. Nå for tiden kan man på p3.no se en serie som heter "La Linnèa Leve", som er et oppmuntringsprosjekt med/om/for Linnèa. En kompis av henne fra p3 tar henne med på diverse aktiviteter for å prøve å gjøre henne lykkeligere. Anbefales.

torsdag 1. desember 2011

Kreftene som river

Tvangstankene er Havet. Noen ganger er det urolig og bølgene slår innover land, andre ganger er det blikkstille. Flo og fjære kommer og går om hverandre. Vannet er varmt eller kaldt. Det kan være deilig å svømme i, men det finnes mange understrømmer man kan bli tatt av.

Angsten er Vinden. Det kan være vindstille, det kan være full storm, det kan være alt i mellom. Vinden kan vare og vare og vare, og noen ganger må du bare legge seg ned og holde deg seg fast, mens du trygler den om å stoppe, til tross for at den ikke hører deg. Eller det kan komme et vindkast ut av ingenting som gjør at du mister balansen.

Spiseforstyrrelsen er Temperaturen. Temperaturen varierer hele tiden og er uforutsigbar. Den globale oppvarmingen henger som en konstant «trussel» over hodet ditt, for varmen skal visst bli enda varmene, kulden skal visst bli enda kaldere, varmen skal være varm enda lenge, kulden skal være kald enda lengre, og 2 pluss 2 blir alt annet enn 4.

Depresjonen er Dagslyset. Det kan være lange mørke perioder med små lysglimt innimellom, eller det kan være lengre lyse perioder med korte, mørke perioder. Slik dagslyset er her oppi Nord. Når lyset kommer, blir du euforisk og tror det har kommet for å bli. Slaget i magen er hardt når mørket kommer snikende igjen, og du klarer ikke helt tro på at lyset vil komme tilbake igjen.

Alle fire har forskjellige styrker, og kombinasjonen av de forskjellige utgjør hvordan jeg har det. Noen ganger har de gjerne hverandres «egenskaper» om hverandre, og det er umulig å ha oversikt. Kaos regjerer. Men det vises som regel ikke utenpå, for alt foregår inni hodet mitt og i sjelen min.

Temperaturen (den globale oppvarming) smelter poler, som øker vannstanden i havet. Havet (golfstrømmen) påvirker også temperaturen. Vinden kan blåse opp havet, og også påvirke temperaturen. Dagslyset (det vil si mangel på dagslys) gjør både havet og vinden skumlere. Mangel på dagslys gjør at temperaturen faller.

Havet kan plutselig bli springflo. Vinden kan plutselig bli orkan. Dagslyset kan forsvinne helt bak tunge skyer. Og temperaturen er det liksom alltid noen som er misfornøyd med.

Værmeldingene er aldri til å stole på. Jeg vet liksom aldri hva som kommer og hvordan kombinasjonen blir. Det er aldri tid til å forberede seg. Nervene mine ligger utenpå huden og jeg føler meg helt forsvarsløs.