tirsdag 24. april 2012

Vonde møter hos fastlege

En "fortsettelse" av Vonde møter på legevakta

Fastlegen min er et kapittel for seg selv. Han er riktignok ikke norsk og snakker litt gebrokkent tysk-norsk, så kanskje forklarer det noen av hans rare utsagn, men likevel. Første gang jeg var hos han på grunn av selvskadingen (etter at den kjipe legen hadde nektet meg å komme tilbake til legevakta natten før), utbrøt han «hva er det med deg!?» da jeg brettet opp genserermene. Etterfulgt av «du kommer til å dø!» (for syns skyld; en reaksjon som på ingen måte stod i stil med skadene). Han ville legge meg inn på sykehuset umiddelbart, for å gi meg en pause.

Sykehus er ikke noe for meg. I hvertfall ikke på det lille lokale sykehuset, hvor psyk-pasienter ligger på medisinsk avdeling fordi det ikke er noe psyk-avdeling. Og redd for bakterier som jeg er, klarer jeg verken spise eller drikke noe når jeg er der. Innleggelse gjør bare vondt verre!

Jeg sa jeg IKKE ville legges inn, han sa det ikke var noe valg. Og jammen sørget ikke denne fastlegen min for at jeg ble kjørt til sykehuset i ambulanse! Jeg var så irritert, det ble bare for dumt. Enda dummere ble det da jeg ble plassert på «slagenheten» sammen med to 80 år gamle slagpasienter, fordi de ikke hadde noen ledige rom. Hvordan i alle dager kan noen mene at det på noen som helst måte er et bedre alternativ for meg!? På sykehuset ble jeg værende i nøyaktig fire timer, før jeg fikk overtalt en psykiater til å skrive meg ut igjen.

For ikke så lenge siden ble jeg nødt til å dra til han igjen, for å få sydd et sår. Han satte i bedøvelse, men da han begynte sy så kjente jeg det. Jeg sa fra, og han svarte med å fortelle hvor mye bedøvelse han hadde satt. Han fortsatte, og jeg sa at jeg kjente det faktisk veldig godt! «Det må ha vært vondere når du gjorde dette» var svaret jeg fikk. Jeg ble liggende og stirre i taket, jeg ville ikke la han se meg gråte men tårene spratt av smerte.

Etter selvskading er jeg fullstendig utkjørt, utlandet. Jeg er helt tom. Har ikke sjans til å verken forklare/forsvare meg. Jeg er «naken» og sårbar, helt uten filter, så alt legen sier og gjør går rett inn i sjela på meg.

Jeg snakket om det med psykolog Siri. Hun sa at selv om skaden er selvpåført har man like stor rett til smertelindring, og sånn er det. Det var godt å få høre det fra henne. Jeg har tenkt mye på det, hvorfor jeg egentlig har behov for bedøvelse når selvpåførte sår skal syes. Smertene kan jeg jo umulig være redde for. Tilslutt kom jeg på den enorme forskjellen mellom det å gjøre meg selv vondt; en smerte jeg selv kontrollerer, versus det at andre påfører meg smerte...

15 kommentarer:

  1. Huff, her vet man ikke om man skal le eller gråte!
    For non møter du har hatt.. Bare å bytte fastlege fort som Fy!
    :s

    SvarSlett
    Svar
    1. Er vel mest gråt det går i.. Ja, skal få byttet fastlege, men er liksom ikke så mange å velge mellom :/

      Slett
  2. Klart det er stor forskjell! Dette er jo helt uhørt, det denne legen driver med! Jeg er sjokkert!!!

    SvarSlett
  3. For en DRITTlege! Du fortjener bedre lege enn det der!

    Har også opplevd å ikke få nok bedøvelse, da begrunnet med at "det tåler sikkert en selvskader" -.-

    Noen burde ikke jobbe med mennesker i det hele tatt -.-

    SvarSlett
  4. Hadde jeg opplevd det der, hadde jeg nok blitt rimelig forbannet for å si det mildt! En ting som jeg også har stusset på, er at folk tror det er så vondt å skade seg. Jeg har kuttet meg ganske dypt, men ikke innsett hvor dypt det var før jeg så såret. Det svir i tre sekund, og så går det over. Sprøyta man får bedøvelse i før man må sy, er mye vondere enn å påføre seg selv det såret som må sys.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hm.. Skal ikke gå noe mer inn på det her, men jeg tror det veldig individuelt, hvordan selvskadersmerten oppleves. Selv synes jeg feks ikke den sprøyta gjør det minste vondt.

      Slett
  5. Kjære deg ! jeg føler så med deg. Og ha alt det vonde i seg og så i tillegg måtte hanskes med alt det vonde du opplever fra andre. Jeg skulle virkelig ønske du kunne møte folk som forsto !!

    SvarSlett
  6. Guri meg, for en lege! Burde virkelig visst bedre..
    Hva med å bytte? Er veldig lett :)
    Har også vært borti leger som ikke bryr seg om bedøvelsen er godt nok satt.. Har skrevet en del om det selv i min blogg, at smerte som påføres av andre er smerte jeg ikke har kontroll over, og det blir kjempevanskelig!
    Tenker masse på deg, skjønneste du ♥
    Glad i deg ♥
    Klem ♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det er nok der det ligger, at man ikke har kontroll over den smerten... Skal få byttet, men er ikke bare-bare å finne noen. Liten plass, vet du :/

      Slett
  7. Få deg ny lege ASAP sier bare jeg!
    Har byttet en god del selv, litt stress, men VIRKELIG verdt det når man tilslutt finner en skikkelig lege. Fastlegen jeg har nå reddet livet mitt når jeg ble så dårlig her for noen måneder siden...vet ikke hva som hadde skjedd uten henne!

    Føler virkelig med deg angående sying/smerte osv...Har opplevd lignende selv desverre :/ En gang fikk jeg ikke bedøvelse en gang+jeg har opplevd leger som er kjempe hardhendte! Akkurat som om de tror at fordi man skader seg selv, vil man at andre skal skade en også! Nedverdignede rett og slett :/

    Det er ihvertfall ikke deg det er noe galt med, det er DE! Ikke glem det <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt at du har funnet en god en!
      Takk, snille deg <3

      Slett
  8. Er det lov å kommentere to ganger? Håper det ;)
    Jeg er helt sjokker over hvor mange negative opplevelser som kommer fram her, og føler for - for balansen sin del - å gi en kort summering av mine egne opplevelser:

    Jeg har sydd mange ganger, kuttene mine må nesten alltid syes, og nesten utelukkende har jeg blitt møtt av profesjonell opptreden (jeg har møtt mange leger på denne måten).
    Jeg har noen ganger grått av skam over å bruke legens tid på en slik måte, men fått høre at "det er jobben min å hjelpe deg".
    En gang har jeg blitt sydd uten bedøvelse, og da etter en lengre diskusjon, der jeg (dvs en destruktiv del) var veldig bestemt på at jeg ikke ville ha. Da jeg kom tilbake til meg selv etter denne dissosiasjonen, fikk jeg allikevel bedøvelse, for ett enkelt gjenstående sting sin skyld. Det føltes råteit, men legen forsikret meg om at han sydde FINERE om han visste at jeg var bedøvd. Som om det allikevel betydde noe særlig, på en arrete arm...!

    Mange detaljer her, men jeg synes det er viktig å få dette frem!

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh, så godt å høre at du (nesten utelukkende) har blitt møtt på en bra måte. Det er sterkt når legen vil gjøre det så "pent" som mulig, til tross for at man selv synes det er bortkastet, om du skjønner... Takk for at du delte det <3

      Slett