fredag 6. juli 2012

Bare sånn... Faen heller!

Dagen på avdelingen i dag ble som forventet ganske tøff. Denne siste dagen før sommerferien har i lang tid tatt stor plass i hodet mitt. Så stor plass at jeg liksom mentalt ikke har klart komme meg forbi den, for å kunne tenke på tiden etterpå. Faktisk så stor plass at jeg tvile på at det ville finnes noe «etterpå». Men jeg er her enda. Sannsynligvis og forhåpentligvis vil jeg i ettertid kunne se at det var denne dagen som var tyngst. At gruingen, redselen og frykten for denne måneden er verre enn selve det å komme seg gjennom disse 30 dagene.

Jeg gråt en del i dag, og det var forløsende. Cecilie var sammen med meg de gangene jeg gråt - forståelsesfull, trygg og god som alltid. Det er vanskelig å skulle gråte foran andre, men jeg synes at det er bedre å gråte sammen med andre enn alene. En slags konstruktiv gråt, om man kan kalle den det. Det er bedre at jeg fikk det ut der, enn at jeg skulle gått hjem og bli sittende alene med det. Egentlig var det ganske godt, jeg fikk på en måte gråte ut, grått meg litt ferdig.

My mama told me that sometimes people have to cry out their tears
to make room for a heart full of smiles.

Vi fikk lagt mange avtaler for disse ukene, og det er beroligende. Avtaler som er enkle å forholde seg til og som gir lite rom for tvil. Som alltid så skrev Cecilie avtalene ned på et ark til meg. Men fire uker er lenge, og jeg vet at arket vil miste noe av sin "kraft" etterhvert som tiden går. Monstrene vil overtale meg til at avtalene ikke gjelder lengre, det er jo sååå lang tid siden de ble skrevet ned. Derfor fikk jeg med meg fire ark, et for hver uke. De forskjellige ukes-arkene er brettet i to og stiftet igjen, og jeg får ikke åpne de forskjellige arkene før starten på en ny uke. Det er utrolig lurt, og det deler opp ventetiden for meg. En uke, og en uke, og en uke, og en uke, i stede for fire uker på en gang. En hel måned uten kontakt med Cecilie føles intet mindre enn brutalt, men sånn er det. Hun fortjener en ferie. Nå har jeg likevel, på en måte, en liten hilsen fra henne hver mandag. Det hjelper enormt mye. 

En av de tingene jeg fryktet mest var at det var noe jeg skulle glemme å snakke med Cecilie om i dag, en sånn ting som var viktig og som ville gi altfor stort rom for tvil dersom jeg skulle gå rundt med det i en måned før jeg fikk tatt det opp med henne. Jeg hadde skrevet ned alle tingene jeg etterhvert hadde kommet på, men det er så typisk at det er en ting man kommer på når det er for sent. Og selvsagt skjedde det. Fem minutter etter at jeg hadde dratt fra avdelingen kom jeg på noe. Ikke noe jeg hadde glemt, men noe jeg ikke engang hadde tenkt på før. Tanken slo ned i meg som lyn fra klar himmel; Cecilie mener at det vil gå fint, men sier hun det fordi hun må? Ville hun innrømt det dersom hun ikke trodde det ville gått bra?

Jeg hadde heldigvis glemt noe på avdelingen, og da jeg gikk tilbake for å hente det benyttet jeg sjansen til å ta det opp med Cecilie. Mente hun oppriktig at jeg kan klare dette, at det faktisk vil gå bra? Og det bekreftet hun uten å nøle. Cecilie pleier som oftest/alltid å ha rett, hvertfall når det gjelder sånne viktige ting, så jeg kan ikke annet enn å tro på henne. Det er veldig, veldig bra at jeg fikk tatt opp den siste tingen, for det er noe som ville surret mye oppi hodet mitt. Jeg gikk fra avdelingen med hevet hode og en trygghetsfølelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle være i stand til å føle i en slik situasjon.

Etterpå gikk jeg på kjøpesentret sammen med mamma. Inne på en butikk så jeg en kurv med mange små bokstaver. Jeg ville ikke ha noe «home», «love» eller noe sånn dritt. Da jeg kom på hva jeg ville ha, lo jeg litt for meg selv. Så fortalte jeg det til mamma og vi lo litt sammen. Jeg begynte lete etter bokstavene. Det var ikke flere N-er, men tok i stede en Z, liggende gjør den jo samme nytten.

FAEN! Hihi!

Jeg tenker FAEN heller... Kom igjen, Tora! Mener Cecilie at jeg vil klare dette, så gjør jeg jo det. Da jeg kom hjem i dag så jeg at hun hadde sendt meg en mail. Blant annet skrev hun "....og jeg mener OPPRIKTIG at dette går fint, tro på det!". Et "siste" motiverende, oppbyggende og viktig spark i rumpa. Klarer jeg følge avtalene vi har laget, vil jeg komme meg gjennom denne måneden. Det kan gå bra, det kan gå mindre bra, men målet mitt er rett og slett bare at det skal gå. Og det vil det nok gjøre. Allerede i morgen er jeg en dag nærmere 6 august.

onsdag 4. juli 2012

Bittersweet

Det er så godt å være hjemme nå, det føltes faktisk trygt. Frokost og lunsj på dagavdeling, og middag hjemme hos foreldrene mine. Rutiner. Sammenlignet med hvordan det var før, føler jeg på en frihet uten sidestykke. Ikke bare kan jeg spise, jeg kan også bestemme hva jeg vil spise! Spiste ting jeg ikke har spist på måneder, ikke har spist på år, til og med ting jeg aldri før har spist. En helt annen ting som jeg har hoppet rett i, er eksponeringsterapien. Siden jeg startet på avdelingen i fjor høst, har jeg hatt med meg egen mat og drikke i egne beholdere. Lunsjbrødskivene spiste jeg rett fra posen jeg hadde med hjemmefra, og skjeen jeg spiste frokostblanding med måtte skyldes i varmt vann. Å drikke vann fra kranen der gikk ikke, og å skulle drikke fra glass var uaktuelt. Den siste tiden før jeg dro til Bodø klarte jeg å bruke skjeen uten å skylle den, og et par ganger fikk jeg til å drikke vann (fra kranen) fra glass og brukte et fat til lunsjen. Fremgangen på eksponeringsfronten var med andre ord nærmeste stillestående.

Men så kom jeg tilbake fra Bodø. Til lunsj på avdelingen på mandag var det bare å sette i gang. Jeg brukte fat, bestikk og glass fra avdelingen. Å forsyne seg av samme pålegg som alle andre er enda litt for skummelt, så jeg fikk en egen kurv i kjøleskapet med brunost, syltetøy, cherrytomater og babygulerøtter. Jeg hadde med egne brødskiver men smurte på skivene der. Gulerøtter og cherrytomater i en kopp ved siden av. Og jeg spiste med hendene. Det må være den største fremgangen jeg har hatt noen gang. Jeg hadde aldri, aldri, aldri trodd jeg ville bli i stand til det, ikke en gang trodd at det var mulig. Det er et så stort skritt, en så stor seier (å komme i gang), at det knapt kan beskrives.

Jeg merker dessuten at forbrenningen min funker som den skal, for selv om jeg synes jeg spiser "veldig" mye så ser jeg at vekta er stabil. Det motiverer meg til å fortsette å spise! Jeg veier ikke det (andre synes at) jeg burde veie, men jeg skal hvertfall jobbe for å ikke gå noe ned i vekt. Og det er da en god start?

De siste dagene har jeg hatt virkelig gode samtaler med Cecilie. Selv om jeg etter de to ukene i Bodø hadde så mye på hjertet at jeg trodde jeg skulle sprenges og at det ikke ville være mulig å få alt ut, så har vi fått snakket om det aller meste. Mange ting hadde jeg gruet meg for å si, kanskje egentlig ikke tenkt å fortelle, eller rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle formulere meg. Men hun er så lett å snakke med, ordene bare trillet ut av meg og hun tok i mot alt. Som alltid. Jeg fikk fortalt og forklart hva jeg vil, hva som er vanskelig, hva som er utfordrende, hva jeg trenger hva jeg trenger hjelp til og om dette med rom for tvil. Hun kom med innspill, forslag og svar.

Ting går med andre ord endelig rette veien. Det føles skummelt også, jeg er redd at andre skal tolke fremgangen som friskhet, og tro jeg er i stand til å klare alt selv. Men selvsagt skjønner mine fantastiske støttespillere at jeg trenger like mye støtte som før, kanskje enda mer, og at dette kun er begynnelsen. At jeg kun så vidt er i gang. For tenk, jeg er endelig i gang! For første gang på.. vel, noen gang, tror jeg?... så kan jeg skimte en framtid, en bedre framtid. Takket være trygge, faste rammer. Lite rom for tvil og usikkerhet. Akkurat dette jeg trenger nå, og framover!

Men det varer kun ut denne uken. Førstkommende fredag er nemlig siste dagen før avdelingen stenger for sommeren. Tre lange uker ferie.

Det er forbanna vanskelig. En ting er hvor tett oppfølging og støtte jeg har hatt de siste månedene, både fra avdelingen og under innleggelsen i Bodø. Og vips, så er jeg helt alene. I tre fuckings uker. Jeg er redd og sint. Skal jeg liksom stå helt på egne bein, jeg som bare så vidt har klart å stable meg på beina? Er det forsvarlig? Men avdelingen stenger og Bodø har ikke noe tilbud til meg nå. Noen timer hos psykolog Siri får jeg vel, uten at jeg er sikker på hvordan det vil bli. Jeg har ikke snakket med henne på over tre uker, føler enda på en sterk følelse av svik og vet ikke om det noen gang vil bli som før. Men greit. Ok. Fint. Jeg kan klare meg. Jeg har venner, familie, planer, ting å fylle dagene med og faktisk en liten ferietur om noen uker. Tre uker uten dagavdelingen vet jeg ikke hvordan vil gå, men det skal nok gå, på et vis. For det er ikke akkurat det som er det største problemet...

Det som svir mest, som føles uoverkommelig, som er mer skremmende enn noe annet jeg har kjent før, som gir meg en låmslående, lysslukende, håpfortærende panikkfølelse er nemlig at jeg de ukene ikke får ha noe kontakt med min største trygghet, min viktigste støttespiller, den personen som får hodet mitt over vannet når jeg er i ferd med å drukne; Cecilie.

Hun har dessuten en uke ekstra ferie, så det vil si fire uker. En hel måned. Jeg har et allerede anstrengt forhold til tid. 30 dager er for meg nærmest en hel livstid. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå. Det har ikke hjulpet at jeg har visst om dette lenge, for jeg har bare skjøvet det unna, har verken orket eller villet tenke på det. Men nå skjer det, fryktelig snart. Siden jeg begynte på avdelinga i fjor høst, er halvannen uke det lengste jeg har gått uten å snakke med henne. De to ukene i Bodø fikk jeg ikke pratet med henne ansikt til ansikt, men vi både sendte mail og snakket på telefonen. Og nå, en måned fullstendig stillhet? Jeg er livredd.