torsdag 18. desember 2014

«You look healthy»

For de fleste som har en spiseforstyrrelse, er «du ser bra ut» (eller tilsvarende) noe av det verste og tøffeste man får høre. Selv om det er ment som et kompliment, kjennes det ut som en knyttneve i magen. Det siste man ønsker er at noen skal se hvordan man ser ut, betrakte, vurdere, gjøre seg opp en mening om utseende som absolutt må verbaliseres. Spesielt siden i sommer har jeg jobbet mye med å takle slike kommentarer. En ting som jeg synes har hjulpet, er at jeg ganske enkelt har sagt «i lige så!» hver gang jeg har følt meg utilpass av at noen har sagt at jeg ser bra ut. Det har liksom ufarliggjort hele situasjonen.

Det kan være litt vanskelig å tolke akkurat hva den andre personen mener. Har man vært veldig synlig syk, så kan det selvsagt være vedkommende sikter til det fysiske utseende, men det er som regel snakk om så MYE mer. Vektoppgang og den fysiske forandringen er kun en liten del av recovery. Selv om resten av tingene skjer inni hodet, så vises også det svært tydelig på utsiden også.

Det finnes selvsagt unntak. Noen ganger er folk bare helt på jordet og sier det de tror man vil høre. Jeg husker særledes godt en episode i januar. Jeg var da på det fysisk og psykisk dårligste jeg noen gang har vært, og en bekjent kom bort til meg på butikken og entusiastisk utbrøt «så frisk du ser ut!». Det var enormt triggende, utrolig forvirrende og helt uutholdelig vondt.

Fortsatt har jeg mange ting jeg sliter med, men at mat og spising går såpass mye bedre utgjør naturlig nok en betydelig forskjell. Jeg får ikke lengre spasmer i mellomgulvet og hjernebarken når noen forteller meg at jeg ser bra ut. Selv om jeg fortsatt som regel sier i lige så. Nå føler jeg faktisk at jeg «look the part», både fysisk og mentalt. Og det er vel «mentalt» som er stikkordet. Jeg kom over følgende tekst, som er både vakker, viktig og godt beskrivende;
«You look healthy. And by that I don’t mean you look fat. I mean your face isn’t grey any more, the circles under your eyes aren’t so dark. Your lips aren’t cracked and dry and your hair isn’t thinning and brittle. I mean you seem more focused when I talk to you, You actually look at me and listen rather than being so unable to stay still or think about anything other than your illness that your eyes dart around the room and you nod manically the whole time I’m speaking. You seem calmer, stiller, quieter. You’re easier to have a joke with and you take things on board much more than you used to. I mean you laugh now, you’re less serious. There’s life about you, it’s in your eyes and your smile, it’s in the way you speak and even in the way you go about your daily tasks. You look healthy. You look happy. It really, really suits you.»

mandag 15. desember 2014

I øyeblikk som dette #6 (nærhet)

Det er tid for å si hadet. Jeg gir henne en klem. Ikke en rask og overfladisk en , sånn bare kinn mot kinn i et halvt sekund, men en ordentlig klem, sånn med armene rundt hverandre, som varer flere sekunder.

Det er ikke så populært i helsevesenet, og spesielt i psykiatrien, med ønske og behov for nærhet og fysisk kontakt. I behandlingsrelasjon er ting i utgangspunktet både privat og personlig, men da kun fra den ene parten. Den andre parten skal være profesjonell og nøytral, og det gjør det hele upersonlig. Alt skal tolkes, vurderes, journalføres. Som regel.

I dette øyeblikk tenker jeg ikke på noe av det, og ut av meg faller et lavt «Jeg har blitt så glad i deg». Tilbake får jeg et oppriktig «I lige så, Tora

onsdag 10. desember 2014

Gjør mot deg selv som du gjør mot andre

Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg, er vel et ordtak alle kjenner til. Men la oss snu det om. Det er mange som ikke er snille med andre, men det er nok enda flere som ikke er snille med seg selv. De er omsorgsfull og forståelsesfull, overfor alle andre enn seg selv. Snill og tålmodig, med alle andre enn seg selv. Oppmuntrende og støttende, mot alle andre enn seg selv. Flinke til å komme med gode råd til de rundt seg, men følger dem ikke selv. Det høres kanskje teit ut men det ligger virkelig noe i det med å være venn med seg selv.


Mange mener at man må ta vare på seg selv, for når alt kommer til alt så har du kun deg selv. Alt er opp til en selv. Alt står (og faller) på en selv. Det er jeg dypt uenig i. Man er aldri alene. Og når det er noe man sliter med, så trenger man hjelp og støtte fra andre. MEN - det hjelper ikke hvor mye andre forsøker å bygge deg opp, så lenge du bryter deg selv ned. Med det mener jeg ikke at man må «ta seg sammen» eller at «alt bare sitter i hodet». Jeg snakker ikke om selve sykdommen, sykdomstankene, men tankene du har om deg selv. Det er to forskjellige ting. Jeg sikter til de tankene man har om seg selv, måten man snakker til seg selv på. Måten man «rettferdiggjør» handlingene sine på, som «...fordi JEG fortjener ikke bedre» eller «...fordi det er bare sånn det er» eller «...fordi det det har ikke noe å si». Automatiske tanker, som man kanskje ikke er bevisst på, men når man blir bevisst kan man jobbe med å endre på dem.

Jeg jobber med mine. Noen ting får jeg til, andre ting ikke. En konkret ting er dette med maten; når jeg er i tvil om hva jeg skal spise (som regel i forhold til sammensetting av måltider og kalorier), så tenker jeg hva jeg ville svart dersom noen var i samme situasjon og hadde spurte meg hva de skulle gjort. Svaret er alltid så enkelt; the more the merrier. Hvorfor skulle jeg fortjene noe dårligere enn de rundt meg? Hvorfor skulle DU fortjene noe dårligere enn de rundt DEG? Ta vare på deg selv! Vær snill og tålmodig med deg selv! Og gjør mot deg selv, som du ville gjort mot andre!

torsdag 4. desember 2014

Recovery, fase 2 ("er det egentlig så nøye lengre?")

Mat? Spising? Ikke like gøy lengre. Ikke like entusiastisk lengre. Ikke lengre helt «frelst». Apetitten er fraværende. Samtidig er jeg mer opptatt av mat og matinntak. Tenker mer på det. Stresser mer over det. Irriterer meg over det, irriterer meg over at jeg stresser og tenker mer på det, irriterer meg over at jeg irriterer meg.

Det er altså mest psykisk det er tungt. Utad er det som det skal, vekta er innenfor normalen, jeg holder meg over minimumsgrensa for hvor mange kalorier jeg skal ha. Så det er i utgangspunktet ingen grunn til bekymring. Det bare... er en kamp. Og det har det vært hele veien, på en eller annen måte. Og det kommer det til å være lenge fremover, på en eller annen måte.

Jeg er kommet til det punktet hvor det er lett å gli tilbake. Ikke fordi dette nødvendigvis er dette er den vanskeligste delen, for det er det ikke, men fordi man ikke tror man trenger kjempe like hardt lengre. Man spiser bra, man har en sunn vekt. Spiseforstyrrelsen er en mye mindre del av livet, sammenlignet med da den var på sitt verste. Er det da så viktig, sånn egentlig, å være så himla nøye med mat og sånn da? JA. Fullstendig, 100%, helt sikkert ja. Det er akkurat like viktig som tidligere.


Tanker og følelser som tidligere ble sultet vekk, trent vekk og/eller kastet opp, er tilstede konstant. Hva de er og hvor de kommer fra er individuelt. Felles for alle i recovery er at de må handteres, på en eller annen måte. Tidligere har det vært på en destruktiv måte. Nå er det om å gjøre å ikke havne inn i den onde sirkelen igjen.

Kroppen føles fremmed, det er uvant, og tanker om å «spise sunnere» og «trene, bli fit og fast!» kommer. For det er liksom det som er normalt. Det er de tipsene som finnes i media, på nett, i samfunnet, overalt. Men det kan fort bli veien rett tilbake til spiseforstyrrelse (eller rett inn i en spiseforstyrrelse, for den saks skyld). Mange begynner spise mindre eller være mer aktiv, uten at vekta nødvendigvis går noe særlig ned. Kroppen blir skremt rett inn i overlevelsesmodus og klamrer seg til hver eneste dyrebare kalori, som jeg skrev et innlegg om nylig. Mindre næring gjør at man føler seg enda verre, og så sitter man der og føler seg like jævlig som før recovery, og tenker at "det er tross alt bedre å være jævlig og tynn, enn jævlig og «feit»".

Men så galt trenger det slettes ikke å gå. Man har to valg. Man kan jobbe med kroppen, iherdig men håpløst forsøke forandre noe man aldri vil bli fornøyd med, for problemet sitter jo i hodet, ikke på mage/rumpe/armer/lår. Alternativ to er derfor å jobbe med tankene sine. Og det best tenkelige utgangspunktet du kan ha når du skal jobbe med tankene, er en kropp og et hode som er godt ernært. Som sagt er kroppen er uvant. Det tar tid å bli vant til den, bli kjent med den. Gi deg selv tid.


Jeg sier det går bedre, med maten og spisingen, samtidig som det er like tungt som før, bare på en annen måte. Men jeg kjemper, og jeg ser jo ikke for meg at noe skal kunne forandre det. Jeg vet at grunnen til at jeg ikke har klart komme meg ut av det tidligere, selv om jeg har vært så nære, er at jeg har falt for de "det er ikke SÅ nøye"-tankene. Denne gangen er det annerledes. Det bare er så tungt...

søndag 30. november 2014

Ta et steg tilbake

Jeg har funnet noen sitater og spørmål som hjelper meg å setter det hele litt i perspektiv. For tiden er det «dag-for-dag» som gjelder. Sånn må det være nå, men alle bør, sånn en gang i blant, ta et steg tilbake og ta en titt på den store sammenhengen.

If you're not working on your recovery,
you're working on your relapse.
Det er faktisk ikke noen mellomting.

If you're not recovering from your eating disorder,
you're dying from it.
Igjen, ingen mellomting. Den tar livet ditt, fysisk og mentalt, selv om det er så sakte at du sannsynligvis ikke merker det engang. Og det gjelder flere mentale lidelser.

Gir det mer enn det koster?
Det er mye som er tøft, mye som er vanskelig, mye som er hardt, men dersom man får igjen mer enn man gir, så er det faktisk verdt det.

Det kanskje det viktigste...
Ask yourself if what you are doing today
is getting you closer to where you wanna be tomorrow.

Og apropos perspektiv.. Jeg har et bilde av et monster lagret på dataen, og bildet har vært lagret der i mange år. Da jeg fant det så jeg et monster som kom krypende opp fra avgrunnen. Når jeg har sett på ettertid, har det plutselig sett ut som monstret blir dratt ned i avgrunnen, og desperat forsøker klore seg fast. Hva ser du?

tirsdag 25. november 2014

Alle disse kaloriene!

Det jeg tror er den mest avgjørende faktoren, sammenlignet med alle de andre gangene det «har gått bedre» med maten, er at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg er virkelig ikke det. Mye takket være info og fakta jeg har blitt fortalt. I «recovery»-sammfunnet jeg har skrevet en del om før, følger de fleste de såkalte MinnieMaud recovery-guidelines. Kort oppsummert går det ut på å spise mye, spis akkurat det du føler for, og ikke tren. Jo mer jeg har lest og lært om det (i tillegg til å følge flere andre som har fulgt de retningslinjene), jo større tro har jeg fått på det.

I juni skrev jeg et innlegg om ekstrem sult, og jeg hadde i utgangspunktet store planer om å skive flere innlegg om hva som skjer i recovery. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd, jeg har egentlig hatt mer enn nok med å stå midt oppi det selv, men jeg vil gjøre et forsøk nå. Informasjonen jeg sitter med har vært avgjørende for meg, på samme måte som det har vært avgjørende for de jeg har lært det av. Derfor vil jeg naturlig nok spre det videre. Knowledge is power, og å vite hva som skjer og hvorfor det skjer gjøre det hele en god del lettere.


Så her er greia; vi trenger flere kalorier enn det som anbefales. Og når jeg sier vi, mener jeg ikke de som er undervektige og må opp i vekt, jeg mener alle. Men spesielt de som underspiser/overtrener og derfor er underernært, uavhengig av vekt. MinnieMaud anbefaler 2500 til 3500 (alt etter kjønn, høyde, om du har mistet mensen, om du har fysiske symptomer på sult), som et MINIMUM. Klart man kan spise 1500 – 2000 kalorier og gå opp i vekt av det, men det er ikke nok til å reparere skadene inni kroppen. Og det er faktisk ikke sånn at man vil gå opp dobbelt så mye i vekt og man går fra feks 1500 til 3000. Jeg gikk/går opp like mye på nærmere 3000 kalorier som jeg gjorde på 2000 kalorier. Jeg kjenner flere som i sin recovery har spist opp mot 5000-6000 kalorier per dag, og hatt en helt ordinær vektoppgang. Noen vil kanskje tenke at det må da være overspising, men det er det altså ikke. En underernært kropp trenger og krever all den energien den kan få! Skadene underernæring og/eller undervekt gjør på innsiden din er mye mer omfattende enn du kan fatte. Man kan ikke se det, men det er i aller høyeste grad reelt.

En underernært kropp er i overlevelses-modus (fremdeles uavhengig av vekt). Jeg ser for meg at innsiden av kroppen som en usikker og nervøs snegle (ok, snegler er ekle, men se for deg en søt og sympatisk Disney tegnefilm-snegle). For at sneglen (/kroppen) skal komme ut av huset sitt(/overlevelses-modus), må den stole på deg. Og du må gjøre deg fortjent til den tilliten. Mat og ro er første bud. Ting som trening, sulting, oppkast, hoppe over måltider og lignende, er ting som skremmer sneglen rett inn i huset sitt igjen. Man være være snill med den, ta vare på den. Det vil ta litt tid, men når sneglen er ute av huset sitt, når kroppen stoler på deg, vil ting begynne å skje. Forbrenningen vil våkne til liv, skru seg opp. Kroppen kan føle seg trygg på at næringsinntaket nå er stabilt, og i stede for å panisk lagre all energi den får inn, vil den begynne bruke noe av energien på å reparere kroppen.


Symptomer som tidligere nevnte EKSTREM sult og nattsvette er tegn på kroppens forbrenning er kommet i gang, noe som igjen betyr at kroppen responderer på maten, stoler på deg, og er i gang med reparasjonene. Ubehagelig, men et godt tegn.

Lytt til kroppen, for kroppen er smart. Det den trenger er det du kjenner du har lyst på, enten det er en grønn salat, et plate sjokolade eller en blodig biff (evn saftig soyaburger).

Kroppen vil finne sin egen trivselsvekt, uten at vi trenger «manipulere» med redusert matinntak og/eller økt aktivitet. Er man undervektig kan det være fristende å tenke at man skal gå opp til bmi 18.5. Akkurat innenfor normalen, og ikke et gram mer! Men så er det slik at de aller aller færreste har en trivselsvekt som tilsvarer en så lav bmi. Og når jeg sier trivselsvekt, betyr det ikke den vekten DU trives på, men den vekten KROPPEN din trives på. Den vil gjøre det den kan for å nå denne vekten. En kropp som ikke er på sin trivselsvekt, vil ikke kunne fungere optimalt.

torsdag 20. november 2014

Før det går galt

Etter nesten et år skadefri, har jeg denne høsten falt tilbake i gamle vaner. Turene til legevakta har blitt mange. Flere av gangene har hendelser og holdninger på legevakt endt opp med å bli en vanskeligere opplevelse enn selve selvskadingen. Som den legen som hadde vondt i hodet og hadde vært på jobb i x antall timer, og spurte om jeg syntes det da var rettferdig at han måtte drive å sy meg (han sydde meg til slutt, mens jeg gråt). Som den legen som oppfordret meg til å begynne å trene for å få utløp for det indre trykket, og selv da jeg klart og tydelig sa at det er en dårlig idè fordi jeg har slitt med spiseforstyrrelser i nesten ti år nå, sa han at «det er IKKE farlig å trene bare man spiser nok!» Som den legen som sydde så uutholdelig stramt, at tråden røykt flere ganger fordi hun dro til så hardt (stram tråd = ikke rom for huden å puste eller bli hoven som igjen betyr mer smerte og mer irritasjon samt større fare for infeksjon).

Men så, en kveld, prøvde jeg omsider det jeg utallige ganger har blitt oppfordret til å gjøre; jeg ringte legevakta og ba om hjelp FØR det gikk så langt at jeg skadet meg. Jeg hadde ikke troa på det, for å si det mildt, og hadde jeg møtt på «feil» lege kunne jeg fort endt opp med å føle meg enda verre enn jeg allerede gjorde.


Til alt hell (og da mener jeg ALT hell i hele vide verden) var legen på vakt henne som jeg gikk til mens min fastlege var sykemeldt. Hun var min viktigste støtte i starten av recovery. Med andre ord kjenner vi hverandre, hvilket betydde at jeg kunne snakke uten å fortelle bakgrunnshistorie. Det var fint å være der uten lukten av bedøvelse og synet av blod. Jeg fikk snakket og grått. Selv om jeg ikke følte meg så mye bedre som jeg hadde håpet på, så fikk jeg i det minste lettet litt på trykket. Fikk laget en brist i mitt selvdestruktive isolasjons«forsvar», og åpnet opp. Ble hørt, og tatt på alvor.

Det er mange forskjellige leger som har vakt på legevakta, og hadde det vært en annen enn henne hadde det nok ikke gått like greit. Men det var henne, og jeg er en livsviktig erfaring rikere; det finnes et alternativ, det går an å be om hjelp, det går an å få hjelp, det trenger ikke ende med blod og blå tråd. I hvertfall ikke hver gang.

mandag 10. november 2014

I øyeblikk som dette #5 (lettelsen)

Det er en hvit, kald og vakker dag. Jeg og mamma er på kjøretur. Vi stopper på en lokal liten butikk langt oppi bygda. Jeg finner en pose riskaker med smak, av typen jeg omtrent levde på for noen år siden.

Mamma spør om jeg vil ha en pose. Jeg leser på baksiden, og konstaterer at det er 125 kalorier i en pose. «Det er jo ikke så mye...» sier mamma forsiktig. Avventende. Klar over at temaet "kalorier" er et minefelt. «Nei» svarer jeg oppgitt, «det er jo helt håpløst lite!».

Det tar noen sekunder før mamma skjønner hva jeg har sagt. Så bryter hun ut i en latter. Med overraskelse, lettelse og glede i stemmen sier hun «åh, you've made my day!»

Èn slik pose pleide være et eget måltid. Nå vil jeg ikke engang regne den som et mellommåltid. I øyeblikk som dette minnes jeg på hvor langt jeg har kommet. 

torsdag 6. november 2014

Ikke flere tomme ord, vi krever tomme bur

Om Kirkens Nødhjelps årlige tv-aksjonen er «årets viktigste søndagstur», må Noahs årlige fakkeltoget mot pels være «årets viktigste lørdagstur»!

For 12 år siden lovet regjeringen at pelsdyrnæringen skulle avvikles dersom dyrenes mentale helse ikke ble vesentlig bedret innen ti år. Disse ti årene er for lengst gått, og forholdene for dyrene er fortsatt de samme - dyr som lever sine korte liv i trange nettingbur, for å bli drept for unødvendige luksusprodukter. Men i stedet for å avvikle pelsnæringen som lovet, har regjeringen nedsatt et «pelsdyrutvalg» som igjen skal gjennomgå næringen og deretter bestemme mellom «bærekraftig utvikling» eller «styrt avvikling». Utvalget skal gi sitt resultat innen desember i år. Pelsdyrnæringen er blitt gjennomgått flere ganger tidligere, med det samme resultatet: Dyrene viser tydelige tegn på lidelse, det er ikke mulig å gi dyrene et tilfredsstillende liv på en pelsfarm.

NOAH (og all logikk og fornuft i hele verden) mener stortinget for lengst har fått all den informasjonen som er nødvendig for å forstå at det ikke er mulig å gi dyrene et godt liv på en pelsfarm, og at det eneste etiske rette er å avvikle dyreplageriet, slik mange land allerede har gjort av hensyn til dyrene. Denne markeringen er et av de viktigste verktøyene vi har for å vise politikerne at vi aldri gir oss før pelsnæringen er nedlagt.

Jeg ELSKER pels! Men jeg vil kjenne at det banker et dyrehjerte under den pelsen. (-Anne B Ragde)

Pelsdyrnæringen må nedlegges. Ikke primært fordi dyrene skades og dør, men fordi de aldri får leve. De tilbys i stedet en uverdig eksistens, et ikke-liv de må gjennomgå for å tilfredsstille et for lengst utdatert menneskelig behov. Nedlegg næringen nå! (-Anne Holt)

Det er ingen hemmelighet hvordan dyrene på pelsfarmene lever, så jeg synes det er ganske utrolig at det faktisk er tillatt med pelsfarmer i Norge. Det finnes ingen god unnskyldning, og jeg håper at de som har makten til å stoppe dette, tar til fornuft veldig snart. (-Elisabeth Carew)

Å bruke pels er det samme som å si ja til tortur, mishandling, grotesk forfengelighet og likegyldighet for andre levende skapninger. Ta ansvar. Bruk din stemme til å si NEI til ren dyremishandling. (-Jorun Stiansen)

Her er steder klokkeslett (lørdag 8. november)

Oslo - kl 17:30 på Youngstorget

Tromsø - kl 16:00 på Stortorget v/Kulturhuset.

Bergen - kl 17:30 i Marken v/Jernbanestasjonen

Stavanger - kl 17:30 v/Paviljongen bak Domkirken

Trondheim - kl 17:30 v/Torget nordøst (v/If og Svaneapoteket)

Kristiansand - kl 17:30 på Øvre Torv v/Wergelandsparken

Narvik - kl 16:00 ved Damen på torget

Lillehammer - kl 17:30 på Lilletorget

Leknes i Lofoten - kl 14:00 på Rådhusplassen

Bø i Telemark - kl 17:30 på parkeringsplassen ved kommunehuset, bak Pizzabakeren

Ålesund - kl 18:00 på Dronning Sonjas Plass

Tønsberg - kl 17:30 på Torget

Fredrikstad - kl 17:30 på Stortorvet

Bodø - kl 17:30 ved domkirken

Stord - kl 13:00 ved turnhallen

Du finner mer info HER og HER om pelsdyr, pelsfarmer, pelsindustrien, politikk, hva noah gjør og hva annet DU kan gjøre!

Her er noen av mine innlegg fra tidligere år;

Dette er det ellevte året fakkeltog arrangeres. La oss håpe (og kreve!!) at dette er det siste året det er behov for å arrangere et fakkeltog mot pels!

tirsdag 4. november 2014

Bakemester Harepus; super-grøt

Jeg er godt over middels glad i grønnsaker, og sniker inn grønnsaker i alle mine måltider. Blant annet i grøt, tro det eller ei. Det siste året er det blitt mer og mer populært med grøt med squash, populært kalt «zoats» (zuchini oats). Jeg er også godt over middels glad i grøt, og jeg liker store porsjoner. En stor porsjon havregrynsgrøt blir dessverre ofte liggende som en massiv klump i magen, men når jeg tilsetter squash (altså i stede for å økt på med havregryn), går det mye bedre.

Grov- eller finrevet squash i grøten gir mer volum uten å gjøre den kompakt, og metter bedre. Jeg pleier grovrive min, fordi jeg liker å kjenne at jeg tygger på noe. Chia-frø er også ypperlig å putte i, de gir ytterligere «volum», smak og viktige næringsstoffer. Finrevet gulrot (jeg har prøvd grov-revet èn gang, og det ble med den ene gangen for å si det sånn) gir en saftigere og mer smakfull grøt. Noen ganger lager jeg kun med squash, noen ganger kun med gulrot, noen ganger begge deler. Greit å variere litt!

Her er min oppskrift;
  • ca 45 gram store havregryn (evn den mengden du selv ønsker)
  • ca 14 gram chia
  • ca 70 gram grovrevet squash
  • ca 40 gram finrevet gulrot
  • ca 2 dl havremelk
  • ca 1dl vann
  • ca en hel masse kanel
  • ca litt salt

Rekkefølgen er ikke så veldig nøye, men det er kanskje greit å ha oppi det våte til sist. La det gjerne stå og «trekke» i omtrent en time før du begynner å varme det, slik at både havregryna og chia-frøene får trukket til seg væske. For å unngå å få en stor chia-klump må du passer på å blande det hele sammen etter at du har hatt alt oppi kasserollen (også kanelen, slik at den deilige kanelsmaken virkelig får festet seg).

Jeg liker min grøt tykk, gjerne så tykk at jeg (nesten) kan snu kasserollen opp-ned uten at den renner ut. For de som ikke er like begeistret for akkurat det, er det bare å tilsette mer væske når grøten begynner å bli ferdig, slik at du får de akkurat slik du vil ha den.

Mandler er (som regel) fast inventar på min, men kun liggende på toppen, ikke blandet inn i grøten, for når mandler blir varme så løsner skinnet og setter seg fast mellom tennene når man tygger (the struggle is real...). Jeg pleier også ha soyayoghurt til. Siden jeg liker å ha den kalde yoghurten og den varme grøten hver for seg, så den har jeg i en liten skål ved siden av, som jeg dypper grøt-skjea i.

Som topping kan du bruke hva enn du vil, for eksempel mandler, cashew, syltetøy, kesam, en salt smørklatt, sukrin eller nøttesmør. Kun fantasien og dine egne smaksløker setter grenser!

Se også oppskrifter på;
grove urtescones 
proteinpannekaker
black bean fudge brownies
sukkerfrie yoghurtnøtter

torsdag 23. oktober 2014

I øyeblikk som dette #4 (sykepleieren)

Det er høst. Det er kveld. Et sterkt lys er rettet mot meg. Jeg halvt sitter, halvt ligger på en kald benk. På ene siden står legen og syr. På andre siden står sykepleieren og klipper av tråden for hvert sting. Her og nå gjør legen jobben sin, men det han sa til meg i forkant og den holdningen han har, gjør at tårene mine triller helt ukontrollert. Jeg pleier ikke gråte på legevakta, men nå har jeg ikke sjans om å holde igjen tårene. Hodet mitt er bøyd, jeg forsøker å gjemme vekk ansiktet, ønsker å skjule ydmykelsen og skammen.

Så legger sykepleieren hånden sin på kneet mitt, og lar den bli værende der. Varmen fra hånden hennes kjennes gjennom både ullstilongsen og buksen jeg har på, og den upersonlige engangshansken hun har på. Jeg løfter ikke blikket, rører meg ikke. Jeg er fullstendig utslitt og nummen i både kropp og sinn, men jeg kjenner varmen fra hånda, og i  dette øyeblikk betyr det alt.

onsdag 15. oktober 2014

Retten til å være sint

Jeg har egentlig aldri vært redd for å føle følelser, feks typ ikke turt å gråte eller bli sint, men det har vært følelser jeg ikke har fått til å føle. De har vært vanskelig å uttrykke, sette ord på. Sinne og irritasjon for eksempel. Ikke alltid, men noen ganger. Jeg har trykket ned sinne i mange situasjoner, spesielt i behandlings-sammenheng. Ikke fordi jeg ikke turte slippe det ut, men fordi jeg ikke visste hvordan.

Det har vært noen ganger at ting har skjært seg litt mellom meg og psykolog eller miljøkontakt. Jeg har ikke følt at jeg hadde noen rett til å bli eller sint, fordi jeg tenker at jeg bare burde være jævlig takknemlig for at noen i det hele tatt gidder hjelpe meg. Det har vært et fåtall ganger jeg har fått (og benyttet) både tid og rom til å uttrykke sinne og være sint. Vedkommende har tatt i mot følelsene mine på en god måte og relasjonen har endt opp med å bli sterkere. Likevel har jeg som regel bare svelget unna sinnet og latt det etse innover i meg.

Dersom noen gjør noe man reagerer på er det naturlig å bli sinna, men hva om man ikke har kranglet med noen, eller noen andre ikke har gjort noe galt? Hva om man bare er...sint?





Nå for tiden er det en del usikkerhet og «tull» i behandlingsteamet mitt. Det gjør meg stresset, irritert, frustrert og sint. Jeg har ikke helt klart å snakke med noen av partene om sinnet mitt, fordi det er jo ikke dem jeg er sint på. Det er ingen å skylde på. Men om jeg ikke er sint på dem, om jeg ikke er sint på noen, er jeg da egentlig sint? Har jeg (god nok) grunn til å være sint?

Det er først nå i det siste at jeg har skjønt at man kan være sint, uten at man trenger å være sint på en person. Man kan faktisk være sint på en situasjon, på hvordan ting har blitt, selv om det ikke er noens feil men kun en følge av tilfeldigheter eller uflaks.

Jeg er s-i-n-t! Og det er greit.

mandag 13. oktober 2014

Å vokse inn i klær, ikke ut av dem

For litt over et år siden skrev jeg innlegget «Å forholde seg til klesstørrelser – eller ikke», om det å vokse ut av klærne sine når man er i recovery og begynner å få kroppen sin tilbake igjen. Selv har jeg ikke det problemet, for etter at jeg i 2010 nådde min sunneste og høyeste vekt, har jeg kun kjøpt klær i den størrelsen jeg brukte da. Den størrelsen det er meningen jeg skal ha. Å kjøpe klær som passer en mindre kropp enn det er bare upraktisk og triggende. Rundt årskiftet 2013/2014 var jeg omtrent 25 kilo lettere enn i 2010, og det var frustrerende å ikke ha et eneste plagg som passet. Jeg motsto likevel fristelsen til å kjøpe plagg som passet, og dermed også få vite hvilken størrelse jeg faktisk var i stand til å presse den døende kroppen min inn i. Det er mye bedre å vokse inn i klærne sine, enn ut av dem!

For en måneds tid siden måtte jeg til min gru erkjenner at en av mine favoritt-bukser, en tøy-bukse fra Stormberg, begynte å bli strammere rundt hoftene enn det som komfortabelt var. Jeg kjøpte den da jeg var undervektig, men i den størrelsen jeg brukte i 2010, så det ga ingen mening at den skulle bli (for) trang. Etter å ha gått «et par» runder med meg selv bestemte jeg meg for å ikke lage noen stor sak av det, og i stede bare bestille en ny bukse, i en størrelse større. Det var jo kun snakk om èn bukse, og i denne sammenheng komfort er viktigere enn «prinsipp». Man skal kjøpe klær som passe kroppen sin, det er ikke meningen at man skal presse kroppen sin i en bestemt størrelse. Det er tross alt derfor det finnes så stort utvalg av størrelser!





Til min store lettelse oppdaget jeg at det under produktinformasjon at dette var en bukse som var litt små i størrelsene, og det stod at man burde gå opp en størrelse. Med andre ord var det en falsk alarm, men det visste jeg jo ikke før etter at jeg hadde taklet den, og jeg håndterte den faktisk bra.

Jeg har ikke gått opp alle de 25 kiloene, men jeg har fått tilbake den del av dem og kan konstantere at klærne mine begynner å passer meg. Det er ikke alltid det er så lett det heller, jeg har blitt vant til å leve med store, vide klær, likevel er det absolutt overkommelig. Jeg har jo brukt en del av klærne, men ikke alle, fordi de var for store på en «rett og slett for stor» måte og ikke en «baggy» måte.

Nå har jeg omtrent fått et helt ny klesskap. Eventuelt fått tilbake klesskapet mitt. Jeg kler klærne mine, både fysisk og psykisk. Psykisk i den forstand at jeg kan se meg selv i speilet uten at tusen negative tanker automatisk avspilles i hodet mitt. Det føles greit å vise frem figuren min med klær som er stram på de rette plassene. Undervekt og underernæring fucker med hodet og det er faktisk som regel sånn at jo tynnere man er, jo tykkere føler man seg. Godt ernært + sunnere vekt = ganske allreit.

mandag 6. oktober 2014

Hun som jeg ikke ville være

I fjor sommer skrev jeg innlegget "Jeg er ikke den jeg vil være";

«Tora. Hun som er vegetarianer, elsker dyr og er levende opptatt av dyrs velvære og rettigheter, enten det gjelder hjemløse katter eller utrydningstruede tigre. Hun som mener kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av kjønn, og som ikke er redd for å si fra om det. Hun som generelt ikke er redd for å si fra om ting. Hun som engasjerer seg i aktuelle temaer og debatter. Hun som ikke er konfliktsky, og heller tar en diskusjon for mye enn en for lite. Hun som finner enorm glede i å smykke kroppen sin med betydningsfulle tatoveringer. Hun som er sosial, og som mer enn gjerne stiller opp for vennene sine. Hun som «lader batteriene» ved å reise vekk for å gå seg vill i byer hvor ingen vet hvem hun er. Hun som er sterk og stolt. Hun som har ønsker, og drømmer, og følelser. Hun som smiler med øynene, håper med hjertet og ler fra magen. Hun som har verden for sine føtter.

Ikke hun som så innmari sterkt ønsker sulte seg i hjel. Ikke hun som har fylt armene sine med merker hun må bære resten av livet. Ikke hun som kun anser seg selv som daukjøtt. Ikke hun som ikke har noe begrep om tid, fordi livet er blitt en eneste lang natt. Ikke hun som ikke vet hva som foregår i livene til sine beste venner fordi hun ikke har snakket med dem på altfor lenge. Ikke hun som ikke har noen tro på eller håp for fremtiden. Ikke hun som er avhengig av andre for å klare gjennomføre de mest basale ting. Ikke hun som gråter mens hun skriver dette, fordi hun er blitt fremmed for seg selv.»

Jeg gråt da jeg skrev det, jeg får tårer i øynene av å lese det igjen. I dag er jeg på en helt annen plass. Selv om jeg fortsatt henger igjen på noen punkter er jeg uendelig mye mer Tora enn ikke-Tora! Jeg kommer nærmere og nærmere meg selv.

Forandringen har kommet langsomt, og jeg la ikke ordentlig merke til det før nå i sommer. På sommerleiren og når jeg møtte venner og familie var jeg i stand til å snakke, le, føle, være meg selv. Tilstede, i stede for tilsynelatende tilstede men egentlig inni min egen boble. Jeg møtte mange nye mennesker, og de likte meg. De likte meg, ikke bare for hva jeg sa eller hva jeg gjorde – men for den jeg faktisk er. Finnes det egentlig noe finere enn det??

Jeg vet ikke om jeg vil klare å bli kvitt alt jeg ikke vil være, eller få tilbake at jeg var, men jeg tenker på uttrykket «gjør det du kan, med det du har, der du er». Jeg er hun jeg er i stand til å være, her og nå.

tirsdag 30. september 2014

For en mer overkommelig hverdag

Etter at jeg fikk asperger-diagnosen og fikk satt meg inn i hva det vil si, og etterhvert forstått hva i meg som «er» asperger, har jeg lært meg noen knep og triks som gjør hverdagen min mer overkommelig.

En av de aller viktigste strategiene er å forteller meg selv at ting ikke nødvendigvis går som jeg forventer/planlegger. Det er noe jeg alltid har hatt slitt med, at når jeg har planlagt noe, eller forventer at noe skal skje til en spesiell tid eller på en spesiell måte, så MÅ det bli sånn. I perioder hvor jeg fysisk og mentalt er nogenlunde stabil er jeg i stand til å takle det, men som oftest er det forferdelig vanskelig å håndtere en slik situasjon. Jeg forsvinner inn i en slags vakuum (samtidig som alle mulige følelser raser inni meg). Det kjennes ut som alt som skal skje resten av dagen/uken/måneden/året/livet blir tilintetgjort, selv om endringen i akkurat den planen ikke har noen som helst sammenheng med resten av dagen/uken/osv. Verden min stopper opp, det låser seg for meg, jeg faller i stykker.


At jeg minner meg selv på at alt ikke alltid går som forventet, gjør at jeg har en del færre meltdowns. Det skjer likevel innimellom, men jeg har en effektiv strategi da også. Noe jeg har skrevet om mange ganger før her på bloggen; nemlig at jeg bare må puste, holde ut, og vente på at de sterkeste følelsene skal roe seg ned (for det gjør de!). Det skjer fortsatt at jeg takler ting dårlig – men å takle noe dårlig er tross alt hakket bedre enn å ikke takle det, aka «verdens undergang».

Jeg har forøvrig skrevet en del om lignende ting før også, ikke bare å forhold til aspergersen men lure strategier generelt for et mer overkommelig liv. Alle de innleggene er merket med «strategi».

søndag 28. september 2014

Recovery - en sammenligning

Dette er deler av en tekst jeg skrev for en stund siden, og som jeg har postet her et par ganger før. Ofte kommer jeg over tekster jeg har skrevet tidligere, som omtrent ikke kan huske å ha skrevet. Jeg skriver jo ganske noe, og noen ganger er det relevant for der jeg er akkurat der og da. Andre ganger er det ting jeg burde ta med meg videre, ting som er mer generelle og som kanskje kan være nyttig for andre å lese også.

Recovery;

Det kan på mange måter sammenlignes med en utdanning. Det er ikke sånn at man bestemmer seg for å bli lege, og vips så bare blir man det. Det tar mange år med ekstremt mye læring og svært hard jobbing. Man er avhengig av veiledning, hjelp og støtte både fra noen som kjenner til veien du skal gå, og noen som går veien sammen med deg. Bare at med feks en spiseforstyrrelser så aner du ikke hvordan veien ser ut, eller hvor lang den er. Fremgang er varierende og vanskelig å måle. Du får ikke fridager, har ikke mulighet til å ta helg eller ferie, for det er en 24-timers «jobb». Ikke alle du møter på veien vil forstå det du driver med, enkelte vil ikke engang respektere det. Men selv om du ikke ender opp med en diplom i hånda, en medalje rundt halsen eller tittel du kan sette foran navnet ditt, så får du det viktigste man kan ha. Noe folk flest tar for gitt. Livet.

mandag 22. september 2014

Tailspinning

Tailspinning – å miste kontroll, å spinne ut av kontroll

Dersom jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal sulte meg i hjel, er det strengt tatt ikke så farlig. Ikke sånn akutt, i hvertfall. Jeg kommer på bedre tanker igjen, enten det er etter fem minutter eller et par timer. Bare jeg får pustet, og latt de sterkeste følelsene roe seg ned. Ingen permanent skade vil skje. Om det eventuelt blir noen kalorier for lite til et måltid, kan jeg ta det igjen neste måltid, eller i verste fall neste dag. Tiden er på min side.

Det som derimot er ganske akutt farlig, er om jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal skade meg (i den grad man kan kalle selvskading «noe man finner ut av at man skal gjøre», da). Tiden er ikke min venn, og uopprettelig skade vil skje i løpet av et skjørt, lite øyeblikk.

MEN - det som er like  skummelt med begge delene, er at dersom det først skulle skje, så er terskelen for at det skal skje igjen blitt betydelig lavere. Om så det bare er èn gang, et lite glipp. Det lager rom for tvil, og slår sprekker i grunnmuren min. Det er derfor jeg er så jævlig nøye med spisingen, som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg kjører et strengt regime, det er ingen andre måter å gjøre det på. Det er normalt å snuble, men jeg har ikke råd til å gjøre det.

Jeg går rundt og er livredd for et svakt øyeblikk (samtidig som jeg ikke lar det bli en selvoppfyllende profeti). Det kan ikke glippe, jeg kan ikke let my guard down et sekund. Hele tiden på vakt. Kan ikke trå feil. Skulle det skli ut, vil det koste meg så mye ekstra krefter å «skli det inn» igjen. Og siden alle mine krefter går med til å kjempe meg fremover og ikke la noe skli ut, har jeg jo ingen ekstra krefter.

torsdag 18. september 2014

Standhaftighet

Ikke èn eneste gang siden jeg startet recovery, har jeg gitt etter for monsterstemmene og spist mindre, eller vært mer fysisk aktiv. Jeg forsøker å la være å tenke på/snakke om spiseforstyrrelsen som et «eget individ», men jeg vil gjøre det nå for å lage en tydelig bilde på hva jeg mener;
Før veiing: monstret mener jeg skal spise mindre, fordi jeg snart skal veies. Etter veiing: monstret mener jeg må passe på hva jeg spiser, fordi jeg har gått opp i vekt. Hele tiden: monstret mener jeg bør jeg bør spise en litt mindre mengde av x, mener jeg burde kutte litt med på x, mener jeg burde gå (forbrenne) litt mer.

Ikke bare står jeg i mot dette, jeg kjemper faktisk tilbake! Jeg spiser faktisk EKSTRA før OG etter veiing. Hver eneste gang monstret mener jeg burde spise noe mindre, spiser jeg heller litt mer. Når monstret mener jeg i det minste burde ha dårlig samvittighet, så tenker jeg heller på at kroppen min fortjener hvile, den fortjener ro, den fortjener næring, den fortjener å bli tatt godt vare på. Og så slapper jeg helt av, med den beste samvittighet. Alt dette for å lære monstret at det ikke kommer noen vei ved å hviske inn i øret mitt. Jeg adlyder ikke, jeg gjør faktisk det stikk motsatte!




I omtrent ti år har jeg danset etter monstrets pipe. Det er kun sju måneder siden jeg satte meg på bakbeina. Jeg er forberedt på at det vil ta tid, jeg må bare fortsette å være knallhard, men jeg har klokkertro for at monstret før eller siden kommer til å godta at det er JEG som er Top Dog.

torsdag 11. september 2014

I øyeblikk som dette #3 (hjertemøter)

Juli.

Jeg er på sommerleir og har møtt mange mennesker. Det er jo ofte at man får kontakt med andre mennesker, men noen ganger er det på en annen måte. Noen ganger møter man et menneske man føler at det liksom klaffer med. Et menneske man skaper en relativt umiddelbar kontakt med. Ikke bare menneske-til-menneske, men hjerte-til-hjerte. Kanskje fordi man kjenner igjen noe av seg selv i den andre. Jeg tror jeg er et av de menneskene som har lett for å åpne hjertet mitt for andre, på godt og vondt.

Å skilles etter et slikt hjertemøte gjør fryktelig vondt, helt på grensen til det uutholdelige. I morgen er hjemreise, dette er siste natten. Jeg ligger og gråter i sengen som har vært min denne siste uken. I øyeblikk som dette kjennes det ut som hjertet mitt skal knuses i tusen biter, men smerten til tross; den kontakten som noen ganger oppstår mellom to hjerter er noe av det vakreste som finnes her i verden. Jeg ville ikke vært den foruten.

onsdag 27. august 2014

«Kommer du ikke angre på det der?»

I sommer har jeg gått med korte ermer når det har vært naturlig å gjøre det. Jeg har fryktet kommentarer på arrene mine, men likevel ikke vært forberedt på det selv, om jeg vet det er en sjanse for at hvem som helst plutselig skal komme med en kommentar eller et spørsmål. Tidligere i sommer hadde jeg time på sykehuset. Det var en varm dag, så jeg hadde på meg en lys, fin sommerkjole uten ermer. Jeg ble sittende på venterommet sammen med en litt eldre mann. Vi satt stille lenge, helt til han plutselig sa «kommer du ikke til å angre på det der?». Jeg så han kikket på armene mine, men visste ikke om han snakket om arrene eller om tatoveringene. Og av de to alternativene visste jeg ikke hva som ville være verst. Jeg spurte han om mente tatoveringene, og det var det. «Nei» svarte jeg fast og bestemt, hvorpå han spurte «du har kanskje tatt de nylig?», og da orket jeg ikke snakke noe mer med han.

Påfølgende helg var jeg på en innflyttingsfest, hvor jeg ble sittende sammen med to litt eldre menn. Da jeg tilfeldigvis nevnte at jeg har mange tatoveringer begynte de å snakke om hvor mange som tar tatoveringer når de er ung, som de ender opp med å angre på, og hvor vanlig det er å fjerne tatoveringer. At når man blir eldre vil man ikke nødvendigvis like de samme tingene eller stå for det man stod for da man var yngre. Ingenting var rettet direkte mot meg, det var liksom bare «generelt». Alle mine forsøk på å forsvare tatoveringer (altså tatoveringer «generelt sett», selvsagt) ble overkjørt og det hele pågikk så lenge at jeg til slutt ble så ukomfortabel at jeg sa fra. De svarte naturligvis at det ikke var sånn de mente det, og jeg endte opp med å bare føle meg ekstrem dum og ille til mote.

Å få negative kommentarer eller direkte kritikk for arrene er noe jeg kan takle mye bedre enn om jeg får det på tatoveringene. Arrene er gammel historie, symptomer på sykdom. Tatoveringene derimot, er noe jeg har ønsket meg, noe jeg har valgt, liker, elsker, det jeg liker aller best av kroppen min. Å kritisere arrene, noe jeg ikke kan noe for, er smakløst. Men å kritisere tatoveringene mine, noe jeg er stolt at, er stygt og respektløst. Jeg kan si meg enig i at dersom man en tatovering på fylleferie på Ibiza så vil man sannsynligvis angre, og ønske å få den fjernet. Hos meg er det ikke tilfelle, verken fylle-, Ibiza- eller angredelen. Alle mine er planlagte og gjennomtenkte, hver eneste en har en fin historie og en spesiell mening, som jeg mer enn gjerne deler dersom noen oppriktig ønsker å høre. Men det er ting jeg vil fortelle til noen som er genuint interessert, ikke for å forsvare meg! Jeg skulle ikke trenge forsvare meg.

mandag 18. august 2014

I øyeblikk som dette #2 (smittsom ro)

Det er nok en varm og vakker juni-dag. Jeg sitter på en restaurant, sammen med noen av mine nære venninner. På mitt initiativ har vi tatt turen hit. Litt fordi jeg trenger utfordringen, mye fordi jeg trenger denne typen påfyll av fine opplevelser og gode minner. Vi er fem stykker, og for de fire andre er dette en fullstendig ufarlig setting. Helt hverdagslig. Helt normalt. Det er ingen av de som lurer på om bestikket er helt rent, om vannet er trygt å drikke, om maten er ordentlig stekt, om noen av de som jobber der er syke, er i ferd med å bli syke eller nylig har vært syke. Roen til de fire andre smitter over på meg, og alt er fint. Alt er normalt. Vi snakker og spiser om hverandre. Maten er god. Alle er fornøyd.

Verden kjennes ut som et varmt og trygt sted med myke kanter.

Vi betaler, og går. Heten slår i mot oss i dèt vi kommer ut døra. Til tross for at alle for få minutter siden var så mette at vi nesten sprakk, er vi enige om at vi skal gå til kiosken for å kjøpe is. Det er tross alt alltid plass til dessert. Jeg tåler ikke melk, men hadde de hatt soya-is der hadde jeg ikke hatt noe problem med å kjøpe meg en is, jeg også. Det blir en iskald flaske med sprudlende innhold i stede.

En av venninnene mine spør om jeg synes det gikk fint på restauranten. Spørsmålet hennes drar meg ut av denne myke, behagelige boblen jeg er i, hvor alt er normalt og fint. Spørsmålet hennes minner meg på min egen realitet, hvor det vi akkurat har gjort verken er normalt eller trygt. Eller? Jeg kjenner etter, kjenner sånn skikkelig etter i hele meg, men i dette øyeblikket kan ikke føle en eneste skygge inni meg. Det var kanskje ikke noe boble jeg var i, det var en smakebit av hvordan verden kan være. Ja, det gikk fint. Helt fint. Det pleier jo å gjøre det.

onsdag 16. juli 2014

I øyeblikk som dette (firbeningen)

Jeg er hjemme hos foreldrene mine. Det skal være en stor familiemiddag med diverse slektninger, men det er ikke riktig enda. Det er varmt. Nesten for varmt. Jeg går i shorts og en lang, ermeløs finskjorte. Det er en sånn stille varm dag hvor det er som om man kan høre solstrålene. Jeg går ut i hagen sammen med Roxy. Trærne gir en skygge som gjør varmen behagelig. Jeg tar med en ball som jeg kaster, og Roxy løper etter. Hun er sånn en fin hund. Virkelig fin. Akkurat en sånn hund jeg så for meg da vi for seks og et halvt år siden begynte å snakke om å få hund. Hun var nærmere to år før hun ble den hunden hun er i dag, hun var en skikkelig hyene som unghund. Sta som ei geit, men pappa var staere, og mamma var tålmodig.

Hun er seks år nå. Når vi går ut i hagen trenger hun ikke bånd. Hun er lydig, jeg kan stole på henne. Selv om det er varmt løper hun ivrig etter ballen. Vi pleier sjeldent kaste baller eller pinner til henne, og de gangene vi gjør det er det ikke alltid hun gidder løpe etter. Og de gangene hun løper etter, gidder hun sjeldent komme tilbake med fangsten. Hun tar «byttet» i munnen, og logrer stolt, før hun legger det fra seg og fortsetter der hun slapp da pinnen ble kastet.

Akkurat i dag kommer hun tilbake til meg med ballen. Eller i det minste i nærheten av meg. Sier jeg «takk» eller «slipp», så slipper hun umiddelbart det hun har i munnen, uansett hva det måtte være. Fine hunden. Hun kan sitte, ligge og rulle rundt på kommando. Har jeg en godbit i hånda, blir hun så ivrig at hun setter seg, legger seg ned, ruller rundt og setter seg opp igjen i èn bevegelse. Hun peser litt, og stirrer på meg. Tar opp ballen og slipper den ned, som for å si at jeg skal kaste den igjen. Hun pleier vanligvis ikke gjøre det, og jeg blir glad. Pappa står på kjøkkenet og lager mat. Han følger med på oss gjennom vinduet, og peker oss i riktig retning de gangene vi ikke finner ballen. Siden der er såpass varmt vil jeg ikke at hun skal overanstrenge seg, så jeg går over til å sparke ballen forsiktig bortover plenen. Hun kaster seg etter den, slik valper gjør. Seks år, men fremdeles herlig barnlig.

Det er sommer. Det er varmt. Roxy er god, og her og nå er det bare oss to her i verden. Pelsen hennes er myk, og innbydende. Både hender og ansikt kan grave seg inn i den. Hun er ferdig med å leke nå, og lener seg tungt inntil meg for å få kos. I øyeblikk som dette føler jeg meg så fri. Jeg tenker at akkurat sånn her, det er sånn livet skal være.

tirsdag 1. juli 2014

Helomvending – fra matskam til matglede

Tidligere i år hadde jeg en sterk, indre motstand mot å dele med andre hva jeg spiste, enten det var en venn eller på instagram. Motstanden bunnet i det at jeg skammet meg over å spise, skammet meg over hva jeg spiste, skammet meg over å være avhengig av mat, i det hele tatt hadde jeg en følelse (som jeg opplevde som en grunnlegende følelse) av at spising var feil. Jeg syntes ikke jeg fortjente spise, og jeg var ikke helt overbevist om at mat virkelig var noe jeg, i motsetning til alle andre mennesker i verden, måtte ha. De gangene jeg spiste noe hjemme hos foreldrene mine, fikk jeg dem først til å love at de ikke skulle nevne det for noen, skrive på facebook eller lignende. Jeg ville ikke at noen skulle vise AT jeg spiste, langt mindre HVA jeg spiste.

Situasjonen i dag, omtrent et halvt år senere, kunne ikke vært mer annerledes! Det er vondt å tenke på hvor (livstruende) syk jeg var. Jeg er fortsatt syk men samtidig så mye bedre enn den gangen. Å skamme seg av å være avhengig av mat er jo helt absurd, det er som å skamme seg over å være avhengig av luft. Jo mer jeg har spist, jo mer selvsikker har jeg blitt. Veien har vært lang (og er på lang nær slutt), men i dag er spising en selvfølge. Et grunnleggende behov jeg ikke lengre føler et snev av dårlig samvittighet for å dekke. Så klar jeg skal ha mat! Spørsmålet er ikke lengre OM jeg skal spise, men HVA jeg skal spise. Det er fortsatt mange matvarer jeg styrer unna, men de tingene jeg spise, spiser jeg mye av! Selv om jeg er redd for en del matvarer, er jeg ikke lengre redd for kalorier.

Når jeg ramser opp hva eller hvor mye jeg spiser på en dag, har noen ganger den umiddelbare reaksjonen til den andre personen vært «oi, det er jo en del!». Tidligere ville det vært enormt triggende, og ville sannsynligvis fått meg til å sverge på å aldri noen gang spise noe som helst igjen. Nå plager det meg ikke. Overhode. Jeg spiser mye (mye = mye mer enn før, men altså ikke unormalt mye), og det skammer jeg meg overhode ikke. Synes noen jeg spiser mye, er min umiddelbare respons damn right!




Akkurat hvor mange kalorier jeg spiser skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg, men jeg kan fortelle at volum-messig spise jeg mye. Jeg hørte uttrykket volum-spiser, og det kan jeg lett identifisere meg med. Jeg spiser mye frukt, grønnsaker og bær, som er lav i næringsinnhold, og som jeg derfor må/vil/kan spise mye av. Bare for å ha det sagt med en gang, jeg spiser ikke (lengre) kun frukt og grønt, og jeg spiser det ikke i stede for noe annet... Jeg spiser det i tillegg til de andre tingene, som bønner, vegetarprodukter, grøt, yoghurt, nøtter, egg, osv. Når jeg spiser middag hjemme hos foreldrene mine (typisk rett der er ovnsbakte grønnsaker med tomatsaus og masse bønner og kikkerter pluss sunne, lavkarbo rundstykker eller lignende), spiser jeg enkelt like mye som pappa.

Mat ER rett og slett medisin!* Og det gjelder for alle, alltid. Det er ikke slik at jeg bare skal spise «masse» og nyte maten nå i vektoppgangsfasen. Jeg spiser fordi jeg trenger og fortjener mat!. Det er ikke noe midlertidig diett eller kur, det er en livsendring. En forbedring. Og den skal vare for resten av livet.

(*jeg bare må nevne noe; jeg har et Open Office-doument, som jeg fyller opp med stikkord, setninger og idèer som etterhvert jobber videre med. Det er den plassen jeg samler tankene mine, noen av dem blir til innlegg, andre ikke. For en god stund siden limte jeg inn setningen «mat er rett og slett medisin. Så enkelt og så umulig.» Den gangen føltes det nemlig umulig, i dag er det uendelig fjernt for meg å skulle hatt den følelsen!)

torsdag 12. juni 2014

Liten tue velter hele (min) verden

Jeg har fått en vanskelig beskjed, om noe vanskelig som kommer til å skje. Utryggheten og usikkerheten som regjerer nå er ille nok, ustabiliteten og uforutsigbarheten som jeg vet vil følge, kommer til å rive vekk bakken under meg. Nok en gang står jeg midt i en situasjon (som oppleves som en krise) som jeg tidligere ville taklet med sult eller kutt. Men jeg gjør det ikke. Det siste året har jeg jobbet mye med å takle vanskeligheter på en annen måte. Jeg har måttet «omprogrammere» meg selv, og endrer den umiddelbare «fuck alt og alle, jeg klarer ikke, det går ikke, jeg gir opp»-reaksjonen som automatisk endte i en lang rekke destruktive handlinger. Jeg vendte alle følelsene innover. Det var nærmest en selvfølge å skade meg selv når jeg en krise inntraff. Det var noe som var velkjent og trygt.

Jeg har skrevet om det tidligere men jeg nevner det igjen; når jeg fikk asperger-diagnosen innså jeg at jeg kommer til å ha unormalt sterke reaksjoner på uventete og vanskelige nyheter/hendelser resten av livet mitt, og jeg kan ikke ty til de destruktive strategiene hver eneste gang. Da vil ikke «resten av livet» vare så veldig lengre.

Nå spør jeg om hjelp i stede for å stenge meg inne (eller nærmere bestemt, stenge alle andre ute). Som da jeg fikk denne vanskelige beskjeden før helga. Vedkommende jeg fikk beskjeden av er en av miljøkontaktene på Dagenheten, og han ga meg tid og rom til å reagere. I stede for å trekke meg unna og la «fuck alt og alle»-toget begynne å rulle, brøt jeg umiddelbart ut i gråt. Jeg sa hva som var vanskelig, hvorfor det var vanskelig, og fortalte hva jeg tenke og følte. Jeg slapp følelsene UT i stede for å stenge de inne, og av erfaring vet jeg at det er min aller beste sjanse til å forhindre ytre skade.




Med andre ord så reagerer jeg nå som en normal person (altså en person som ikke sliter med spiseforstyrrelse eller selvskading) ville reagert på noe vanskelig! Og «normalisering» er jo bra.

Men her er problemet; jeg reagerer på vanskeligheter mye sterkere, og takler det mye dårligere enn hva en normal person (altså en person uten aspergers) ville gjort. Og slik kommer det alltid til å være. Jeg klarer ha en viss kontroll over hva jeg gjør og hvordan jeg (fysisk) reagerer, men jeg kan ikke endre følelsene mine. Noe som for andre vil være overkommelig, vil for meg oppleves som ekstensielle kriser. Det kjennes ut som verden raser sammen/verden rives vekk under meg/verden ender. Selv om det er en tilsynelatende liten ting som skjer, så setter det i gang en kjede-reaksjon inni meg. Det skal ikke mer enn en liten tue til for å velte Tora-lasset og gjøre meg ustabil.

Jeg har hatt en del erfaringer med å reagere slik jeg ideelt sett bør reagere, så jeg vet i teorien at det er mulig å komme seg gjennom disse krisene. Men det blir ikke noe lettere. Det er like forbanna vondt og tung, hver jævla gang. Joda, jeg overlever jo, men samtidig kjennes det ut som jeg dør litt og litt inni meg. Hver krise, som slår beina vekk under meg og overvelder meg fullstendig, er som små dråper syre som drypper inn i sjelen min.





Som regel prøver jeg ha en optimistisk og positiv avslutning på innleggene mine. Det er ikke alltid det går, for noen ganger er ting bare dritt, og det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg slet lenge med å finne noe form for optimisme her, og hadde godtatt at det ikke var noe slik å oppdrive. Dette innlegget skulle jeg avslutte etter forrige avsnitt, men like før jeg trykket på publiser kom jeg på et sitat jeg synes kan passe;

It never gets easier. You just get stronger.

mandag 9. juni 2014

EKSTREM sult

En ting som virkelig har hjulpet meg, er å få fakta om recovery. Om hva man kan forvente, om hva som skjer, og viktigst av alt; hvorfor det skjer. Mye fakta, som jeg ikke bare har lest en gang, men som jeg har lest, blitt fortalt, kommet over og blitt minnet på, igjen og igjen og igjen, over lang tid. Først om fremst via det positive, oppbyggende, inspirerende og motiverende recovery-samfunnet på instargram og facebook.

En av de tingene er dette med sult. Når man har en spiseforstyrrelse så har man sjeldent sult- og metthetsfølelse. Det vil si man har det, men det er så undertrykket at man ikke kjenner det. Men i recovery kommer sulten. Ikke av typen «nå er det tre timer siden forrige måltid og jeg begynner bli sulten igjen»-sulten, men av typen «magen min er et bunnløst hull og jeg vil spise hele verden»-sulten. Og for en anorektiker er akkurat det den aller skumleste følelsen som finnes, den største frykten, det verste marerittet. Man føler man mister kontrollen fullstendig, at man overspiser. Man ser for seg at man hopper rett fra anoreksi til overspising, og kommer til å overspise seg til en sykelig overvekt. Redselen er svært ofte så stor at det føles tryggere å heller gå tilbake til spiseforstyrrelsen.

Men her er greia (fritt oversatt fra en engelsk tekst jeg fant);
Dersom en person som ikke har en spiseforstyrrelse ikke spiser nok på mandag, vil de sannsynligvis spise litt ekstra på tirsdag for å veie opp for næringen kroppen gikk glipp av dagen før. Dersom de spiser litt lite til et måltid, vil de sannsynligvis spise litt ekstra til neste måltid.
Tenk nå på det i en mye større skala. I mange måneder, kanskje år, har du sultet deg og/eller overtrent. Nå som du spiser igjen, skjønner plutselig kroppen hvor mye bedre den funker når den får næring. Og den blir sulten. Skikkelig, skikkelig sulten. Våkner opp midt på natten for å spise-sulten. Tre porsjoner frokost, to porsjoner lunsj og to porsjoner middag-sulten. Skrubbsulten ti minutter etter siste måltid-sulten. Og du tenker «dette er mitt verste mareritt. Hvorfor skjer dette??». 
Her er grunnen; du har tusener av tusener kalorier å veie opp for. Kroppen din har vært i kaloriunderskudd i lang tid. Alt den har gått glipp av, vil den kreve å få nå som du er i recovery. Og den vil ha så mye kalorier og næring som mulig, så fort som overhode mulig. Sulten du har undertrykt i månedsvis eller årevis, komprimeres inn i noen uker. 
Det er ikke det at du er grådig. Det er ikke det at du overspiser. Du er sulten. Og det er helt okey.

Ja, det er helt ok, og det er jammen ikke rart!

Selv om det føles slik, så er man altså ikke i ferd med å utvikle en overspisings-lidelse. Man kommer ikke til å spise og spise og spise, helt til brannvesenet må kutte et hull i stueveggen for å få deg (og sofaen du har grodd fast i) ut. Den ekstreme sulten vil ikke vare for alltid. Men den eneste måten å bli kvitt den på, er å gi etter for den. Hvor skummelt den enn er! Kroppen vet hva den vil ha og hva den trenger, og du må gi den det. Tilliten må bygges opp.

Når jeg skiller kroppen og jeg-et, så synes jeg ganske synd på kroppen. Jeg får rett og slett ganske dårlig samvittighet. Den har blitt sultet og plaget og mishandlet i årevis, på grunn av hendelser og følelsen som kroppen selv verken har forårsaket eller kunne forhindret!