onsdag 16. juli 2014

I øyeblikk som dette (firbeningen)

Jeg er hjemme hos foreldrene mine. Det skal være en stor familiemiddag med diverse slektninger, men det er ikke riktig enda. Det er varmt. Nesten for varmt. Jeg går i shorts og en lang, ermeløs finskjorte. Det er en sånn stille varm dag hvor det er som om man kan høre solstrålene. Jeg går ut i hagen sammen med Roxy. Trærne gir en skygge som gjør varmen behagelig. Jeg tar med en ball som jeg kaster, og Roxy løper etter. Hun er sånn en fin hund. Virkelig fin. Akkurat en sånn hund jeg så for meg da vi for seks og et halvt år siden begynte å snakke om å få hund. Hun var nærmere to år før hun ble den hunden hun er i dag, hun var en skikkelig hyene som unghund. Sta som ei geit, men pappa var staere, og mamma var tålmodig.

Hun er seks år nå. Når vi går ut i hagen trenger hun ikke bånd. Hun er lydig, jeg kan stole på henne. Selv om det er varmt løper hun ivrig etter ballen. Vi pleier sjeldent kaste baller eller pinner til henne, og de gangene vi gjør det er det ikke alltid hun gidder løpe etter. Og de gangene hun løper etter, gidder hun sjeldent komme tilbake med fangsten. Hun tar «byttet» i munnen, og logrer stolt, før hun legger det fra seg og fortsetter der hun slapp da pinnen ble kastet.

Akkurat i dag kommer hun tilbake til meg med ballen. Eller i det minste i nærheten av meg. Sier jeg «takk» eller «slipp», så slipper hun umiddelbart det hun har i munnen, uansett hva det måtte være. Fine hunden. Hun kan sitte, ligge og rulle rundt på kommando. Har jeg en godbit i hånda, blir hun så ivrig at hun setter seg, legger seg ned, ruller rundt og setter seg opp igjen i èn bevegelse. Hun peser litt, og stirrer på meg. Tar opp ballen og slipper den ned, som for å si at jeg skal kaste den igjen. Hun pleier vanligvis ikke gjøre det, og jeg blir glad. Pappa står på kjøkkenet og lager mat. Han følger med på oss gjennom vinduet, og peker oss i riktig retning de gangene vi ikke finner ballen. Siden der er såpass varmt vil jeg ikke at hun skal overanstrenge seg, så jeg går over til å sparke ballen forsiktig bortover plenen. Hun kaster seg etter den, slik valper gjør. Seks år, men fremdeles herlig barnlig.

Det er sommer. Det er varmt. Roxy er god, og her og nå er det bare oss to her i verden. Pelsen hennes er myk, og innbydende. Både hender og ansikt kan grave seg inn i den. Hun er ferdig med å leke nå, og lener seg tungt inntil meg for å få kos. I øyeblikk som dette føler jeg meg så fri. Jeg tenker at akkurat sånn her, det er sånn livet skal være.

tirsdag 1. juli 2014

Helomvending – fra matskam til matglede

Tidligere i år hadde jeg en sterk, indre motstand mot å dele med andre hva jeg spiste, enten det var en venn eller på instagram. Motstanden bunnet i det at jeg skammet meg over å spise, skammet meg over hva jeg spiste, skammet meg over å være avhengig av mat, i det hele tatt hadde jeg en følelse (som jeg opplevde som en grunnlegende følelse) av at spising var feil. Jeg syntes ikke jeg fortjente spise, og jeg var ikke helt overbevist om at mat virkelig var noe jeg, i motsetning til alle andre mennesker i verden, måtte ha. De gangene jeg spiste noe hjemme hos foreldrene mine, fikk jeg dem først til å love at de ikke skulle nevne det for noen, skrive på facebook eller lignende. Jeg ville ikke at noen skulle vise AT jeg spiste, langt mindre HVA jeg spiste.

Situasjonen i dag, omtrent et halvt år senere, kunne ikke vært mer annerledes! Det er vondt å tenke på hvor (livstruende) syk jeg var. Jeg er fortsatt syk men samtidig så mye bedre enn den gangen. Å skamme seg av å være avhengig av mat er jo helt absurd, det er som å skamme seg over å være avhengig av luft. Jo mer jeg har spist, jo mer selvsikker har jeg blitt. Veien har vært lang (og er på lang nær slutt), men i dag er spising en selvfølge. Et grunnleggende behov jeg ikke lengre føler et snev av dårlig samvittighet for å dekke. Så klar jeg skal ha mat! Spørsmålet er ikke lengre OM jeg skal spise, men HVA jeg skal spise. Det er fortsatt mange matvarer jeg styrer unna, men de tingene jeg spise, spiser jeg mye av! Selv om jeg er redd for en del matvarer, er jeg ikke lengre redd for kalorier.

Når jeg ramser opp hva eller hvor mye jeg spiser på en dag, har noen ganger den umiddelbare reaksjonen til den andre personen vært «oi, det er jo en del!». Tidligere ville det vært enormt triggende, og ville sannsynligvis fått meg til å sverge på å aldri noen gang spise noe som helst igjen. Nå plager det meg ikke. Overhode. Jeg spiser mye (mye = mye mer enn før, men altså ikke unormalt mye), og det skammer jeg meg overhode ikke. Synes noen jeg spiser mye, er min umiddelbare respons damn right!




Akkurat hvor mange kalorier jeg spiser skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg, men jeg kan fortelle at volum-messig spise jeg mye. Jeg hørte uttrykket volum-spiser, og det kan jeg lett identifisere meg med. Jeg spiser mye frukt, grønnsaker og bær, som er lav i næringsinnhold, og som jeg derfor må/vil/kan spise mye av. Bare for å ha det sagt med en gang, jeg spiser ikke (lengre) kun frukt og grønt, og jeg spiser det ikke i stede for noe annet... Jeg spiser det i tillegg til de andre tingene, som bønner, vegetarprodukter, grøt, yoghurt, nøtter, egg, osv. Når jeg spiser middag hjemme hos foreldrene mine (typisk rett der er ovnsbakte grønnsaker med tomatsaus og masse bønner og kikkerter pluss sunne, lavkarbo rundstykker eller lignende), spiser jeg enkelt like mye som pappa.

Mat ER rett og slett medisin!* Og det gjelder for alle, alltid. Det er ikke slik at jeg bare skal spise «masse» og nyte maten nå i vektoppgangsfasen. Jeg spiser fordi jeg trenger og fortjener mat!. Det er ikke noe midlertidig diett eller kur, det er en livsendring. En forbedring. Og den skal vare for resten av livet.

(*jeg bare må nevne noe; jeg har et Open Office-doument, som jeg fyller opp med stikkord, setninger og idèer som etterhvert jobber videre med. Det er den plassen jeg samler tankene mine, noen av dem blir til innlegg, andre ikke. For en god stund siden limte jeg inn setningen «mat er rett og slett medisin. Så enkelt og så umulig.» Den gangen føltes det nemlig umulig, i dag er det uendelig fjernt for meg å skulle hatt den følelsen!)