søndag 4. januar 2015

De «små» tingene...

De siste månedene har vært vanskelige, og jeg har ikke fått den pustepausen som den magiske måneden desember vanligvis gir meg. Men selv om det er en tøff periode, har det vært mange gode «små» stunder og øyeblikk.

I flere år har jeg brukt mesteparten av tiden min på å sitte i ro og visne vekk. Disse siste elleve månedene har jeg brukt mesteparten av tiden min på å sitte i ro og spise. Mye og ofte. Og lagt på meg rundt tjue kilo. All fornuft skulle tilsi at jeg nå er utrent og slapp og dvask. Til min store forbauselse er jeg ikke det.


Jeg har stolt på at lite aktivitet og mye hviling er det man trenger i recovery, for å reparere innvendige skader og bygge opp kroppen. Og kroppen min har bygd seg godt opp så langt! Nå i jula har jeg mer eller mindre hoppet rett inn i aktiviteter som juletrehenting i bratt terreng, gåturer, aking og leking og løping i snøen – og kroppen min har vært helt pålitelig! Jeg har ikke gått tom for energi, jeg har ikke vært redd for at beina ikke ville bære meg, jeg har generelt sett ikke følt at kroppen har holdt meg tilbake. Og etter at jeg kommet inn igjen har jeg ikke vært så sliten at jeg har vært utmattet i flere dager etterpå. At det nå ikke er slik lengre har føltes som en selvfølge, det var ikke før i etterkant at jeg kom på at det pleide være annerledes.

Det beste av alt var kanskje at jeg var ute, UTEN å følge med på klokken for å se hvor lenge jeg var «aktiv», eller manisk være i bevegelse konstant. Jeg tenkte overhode ikke i de baner. Mitt eneste fokus var lek og moro og de jeg var ute sammen med. I dette øyeblikk, her og nå. Kos og glede og latter.



Jeg har fortsatt mange ting jeg styrer unna/ikke tør spise. Derfor spiste vi for eksempel lavkarbo belgiske vafler til frokost på julaften, og jeg fikk sukkerfritt godteri i julestrømpen min. Men hva så? Det la overhode ingen demping på stemningen. Selv om sukkerfritt og lavkarbo kanskje ikke smaker nøyaktig det samme som the real deal, betyr det ikke at smaken er dårligere. Vi koste oss sammen og savnet ingenting. Fokus på mulighetene, ikke begrensningene.






De såkalte «små tingene», de er langt fra små.

5 kommentarer:

  1. Flott nyttårshilsen til verden, Tora! Det gjør meg såå glad!

    SvarSlett
  2. Herrgud for en oppløftende post, jeg er så glad jula di har vært fin!!! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, kjære! Håper at du har hatt en minst like fin jul ♥

      Slett
  3. Det bilde av deg med gullpakken - blikket ditt stråler, herrrrlig, I love it!!!! <3

    Med tanke på formen din i høst er det kanskje ikke rart at desember ikke ble helt som håpet, men de tingene du skriver om her er jo virkelig STORE ting Tora.

    Jeg har tenkt litt på at du på et vis har gitt selvdisiplinen din et nytt fokus. Fra å bruke (det jeg tror må være enorme mengder) selvdisiplin på anoreksien, til å bruke den på recovery. Som en kraftig lysstråle som har funnet noe annet å lyse på. Gir dette mening for deg?

    Stor klem til deg, du er i tankene mine hver eneste dag! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det gir veldig mening, og har tenkt mye på dette selv. Selv om jeg ikke vil kalle det selvdisiplin (men har ikke noe annet ord for det - enda). Takk for en fin kommentar, vakre fugl! ♥

      Slett