torsdag 12. februar 2015

Å ta sjansen på å be om hjelp

Januar, for tre år siden; jeg ble så forvirret, overrasket, overrumplet av måten huden plutselig åpnet seg på, helt ulikt noen gang før. Umiddelbart innså jeg at det måtte syes. Jeg hadde hørt så mye negativt om det å bli sydd, om hvor intenst vondt bedøvelsen var, om hvor fæl legene kunne være. Det aller første møtet med legevakten gikk mye bedre enn jeg hadde fryktet. I tiden som fulgte ble turene dit hyppige, og jeg fikk da mange ganger bekreftelse på at de skrekk-historiene jeg hadde hørt ikke bare var oppspinn. Å be om å bli sydd er helt greit, det er en praktisk ting som må gjøres. Såret er som en buffer mellom meg og legen. Noen få ganger det siste halve året har jeg ringt og bedt om en prat når ting har toppet seg – og det er skummelt. Det koster mye, å vise seg sårbar på den måten. Hundre ganger mer naken enn når jeg kommer med sår som må lukkes.


Jeg har aldri bedt om hjelp utover sying og en sjelden prat. Aldri. En del ganger har innleggelse har blitt foreslått, men jeg har nektet. Noen ganger har jeg blitt truet med tvang, men har som regel klart å krangle meg ut av det. Et par ganger har jeg blitt tvunget, men det var dårlige opplevelser og det ville vært bedre for meg om jeg bare hadde fått dra hjem de gangene. Å dra hjem har alltid føltes som det beste alternativet. Mye fordi jeg er redd for bakterier, og sykehus er da ikke akkurat den ideelle plassen for meg å være. Bakterieangsten gjør også at jeg ikke tør spise maten som blir servert der, og, vel, mat er viktig

Fredag for to uker siden kom jeg på legevakta. Jeg hadde det vondt og var redd, på en helt annen måte enn før, uten å gå noe mer inn på det. Hulkende fikk jeg frem at jeg ikke ville hjem. Legen den kvelden var fin og trygg. Hun tilbød meg å bli der, på en av de tre KAD-sengene de har på legevakta. Sykepleieren som jobbet den natten var en av de jeg kjenner best og liker best, og det føles trygt å være der. Legen som kom på jobb neste dag var ikke like forståelsesfull. Jeg slet litt med å skjønne hva han sa, men jeg fikk med meg essensen; det var ok at jeg hadde vært der i natt, og han skulle ikke kasta meg ut altså, men jeg måtte ikke la det bli en vane å komme dit, det var ikke den beste plassen å være for meg, det er mange andre som trenger de sengene. Første gang jeg faktisk ber om hjelp, og så får jeg servert det? En av hovedgrunnene til at det er så vanskelig å be om hjelp, er nettopp på grunn av redsel for å bli avvist. Jeg bet tennene sammen og sa at da kunne jeg bare gå hjem da, også gjorde det det. Jeg sverget på at jeg ALDRI skulle be om hjelp igjen.


En uke senere befant jeg meg likevel der igjen. Redd for å bli avvist, men kjente at jeg hadde mer å tape på å ikke engang forsøke. Kort fortalt traff jeg også denne gangen på en fin lege, og vi ble enige om at jeg skulle få komme inn på en av KAD-sengene. At jeg ønsker være der til tross for bakterieangsten og de utfordringene det byr på, sier mye om hvor tøft jeg har det for tiden. Jeg hadde med meg et lite lager av næringsdrikker, frukt og energibarer, så jeg led ingen nød.

Denne gangen ble jeg to netter, og fant ut at det er bedre å forholde seg til sykepleierne enn vakthavende lege. Mellom samtalen med legen fredag kveld og en kort prat med en annen lege når jeg dro hjem, så jeg faktisk ikke snurten av en eneste hvitfrakke. Og kanskje er det like greit. Det er så mange leger som har vakter på legevakta, men det er kun en håndfull sykepleiere. Legene møter meg sjeldent og sporadisk, mens sykepleierne faktisk blir kjent med meg. Jeg har ikke tenkt over det før den helgen. Hendelsen fra helgen før var fortsatt med meg, og jeg fortalte noen av sykepleierne om det. Jeg slet med å sovne på nettene, og hun som jobbet satt inne hos meg når hun hadde tid. Vi pratet mye, om løst og fast. Hun fortalte meg at hun hadde snakket med de andre sykepleierne, og de var alle enige om at det var fint at jeg var der. Det er en enormt verdifull bekreftelse å få - å høre at de ser meg og er glad for å ha meg der i stede for at jeg er alene når jeg har det så tungt. Det gjør meg også tryggere på å be om hjelp, fordi jeg vet at selv om legen er kjipt og clueless, så har jeg sykepleierne i ryggen 

2 kommentarer:

  1. Jeg tar av meg hatten for deg Tora. Du er virkelig flink og ikke minst modig som setter ord på vanskelige ting.. Stå på! Du viser at du er en sterk flott ung dame!!

    SvarSlett