mandag 30. mars 2015

Some rather die than be who they are

Dette er 2015 og jeg bare klarer ikke skjønne at man ikke skal få lov å elske den man elsker. Jeg klarer ikke skjønner at det ikke er en selvfølge!! Jeg fatter ikke at noe så vakkert som kjærlighet kan føre til så stygge reaksjoner som mobbing, utestengelse, trusler, avvisning, redsel, sinne, hat. Hvordan kan det ha seg sånn at folk ikke tør være den de er, den de er født som, i frykt for hva andre kommer til å si, mene, tro eller gjøre?

Å bli forelsket i noen av samme kjønn er ikke en sykdom, det kan ikke behandles eller helbredes ved hjelp av religion og/eller tvang. Å være skeiv er ikke noe man bestemmer seg for å være. Man kan ikke forandre seg, selv om man prøvde det, selv om man ville det.

Jeg har nok hørt "Same Love" av Macklemore og Mary Lambert før, tror jeg, men aldri lyttet til den, ikke før jeg hørte den på Glee. Da jeg fikk et inntrykk av hva den handlet om, fant jeg den frem og hørte på den omtrent hundre ganger på repeat. Jeg søkte den også opp på youtube, og fant mange rørende og vakre covre av den. Kanskje er det bare jeg som er lettrørt, men jeg måtte faktisk gråte litt.

Her er sangen, med tekst; 


Et lite utvalg av de beste delene; 

The right wing conservatives think it's a decision
And you can be cured with some treatment and religion
Man-made rewiring of a predisposition
Playing God, aw nah here we go
America the brave still fears what we don't know
And "God loves all his children" is somehow forgotten
But we paraphrase a book written thirty-five-hundred years ago

Have you read the YouTube comments lately?
"Man, that's gay" gets dropped on the daily
We become so numb to what we're saying
A culture founded from oppression
Yet we don't have acceptance for 'em

When everyone else is more comfortable remaining voiceless
Rather than fighting for humans that have had their rights stolen
I might not be the same, but that's not important
No freedom 'til we're equal, damn right I support it

When kids are walking 'round the hallway plagued by pain in their heart
A world so hateful some would rather die than be who they are
And a certificate on paper isn't gonna solve it all
But it's a damn good place to start
No law is gonna change us, we have to change us

And I can't change
Even if I tried
Even if I wanted to
And I can't change
Even if I tried
Even if I wanted to
My love, my love, my love
She keeps me warm



Les gjerne også; 
Homohat. Eller?
Klein reaksjon på legning

torsdag 26. mars 2015

Tunga rett i munnen

De som har fulgt bloggen min en stund har kanskje fått med seg at ord, formuleringer og omformuleringer er viktig for meg. Snakking med andre og skriving for meg selv kan hjelpe meg gjennom noe, gjøre en vanskelig situasjon overkommelig, eller i det minste oversiktlig, bare ordene er de rette og formuleringen er riktige.

Det er ofte snakk om tanker som er sort-hvit, enten-eller. Det er vanskelig å skulle vite hvor, mellom slike ytterpunkter, man liksom skal befinne seg. Et ord som for meg beskriver det veldig godt, er balanse. Det er et beroligende og fint ord. Det skaper ingen forventninger og setter ingen krav. Å finne balanse, føles mer oppnåelig enn feks det fullstendig intetsigende uttrykket «en mellomting».


Når man metaforisk sett har kjørt seg fast i et spor, eller kjører i feil retning og ofte allerede er utslitt, da er det fryktelig tungt å skulle starte en «snu-oprasjon». Da er det mye mer overkommelig å heller tenke at man skal forandre kurs. Det er stor forskjell på å «snu» det rundt og å «vri» det rundt. En grad av gangen, i stede for 180 grader på en gang. Og det er jo faktisk sjeldent man snu fullstendig rundt, for man skal ikke tilbake, man skal jo videre, bare ikke i akkurat det sporet man er i nå.

I stede for å angre på noe, er det bedre å si at man skulle ønske man hadde gjort noe annerledes. Dersom man har gjort noe som har fått alvorlige konsekvenser så blir det noe annet, men generelt sett brukes «angre» altfor ofte. Det er et sånt negativt ladet ord. Å gå rundt og angre tar mye energi fra oss. Og det er så meningsløst, for det som har skjedd har skjedd, og det er faktisk ikke noe man kan gjøre med det! Selv tenker jeg svært sjeldent at jeg angrer på ting, med mindre det er noe som har gått ut over andre mennesker. Det er ting jeg skulle ønske hadde blitt annerledes, ting jeg ville gjort annerledes dersom jeg visste da det jeg vet nå, men når alt kommer til alt så er det sånn at gjort er gjort og spist er spist, og uansett hvor mye man rakker ned på seg selv i etterkant.

Se gjerne også;

søndag 22. mars 2015

Øyeblikk som dette #8 (stolt)

Når vi møter andre hunder, og de hundene bjeffer av full hals mens Roxy ser dumt på de, eller de andre hundene drar så hardt i lenken at de nesten kveler seg selv, mens Roxy går (relativt) pent ved siden av meg, da er jeg så stolt. Hun er sånn en flott hund. Så veldig fint. Lille bamsen med rosa tunge. Brune, uttrykksfulle øyne. Sort pels med en del grå hår godt spredd, ikke et aldringstegn men bare noe hun har hatt hele livet. 20 kilo kjærlighet. Eller hvertfall 15 av de 20. Det er litt trass der. Hun er lydig altså, men kan ha litt lang reaksjonstid, som mamma så fint sier det. Men uansett er det mest kjærlighet.



Bilder fra en annen tur tidligere i år

Idag er vi på tur sammen med en annen person, en som aldri har møtt Roxy før. Hun synes at Roxy er veldig fin. Det har hun helt rett i. Hun er imponert av at Roxy holder seg helt i nærheten av oss selv om hun går løs. Når jeg sier stopp, så stopper Roxy. Når jeg sier kom, kommer Roxy. Noen ganger lurer jeg nesten på om Roxy er ekstra lydig når andre er tilstede, som for å vise seg frem. Vi møter en annen hund. Det er ikke lenge siden Roxy ble angrepet av en annen hund, så jeg tar henne i bånd (kanskje mest for min egen del) når vi får øye på den. Denne andre hunden er grei, de får snuse på hverandre og Roxy slenger seg rett ned foran den, forkroppen ned og rumpa i været - "leke?!?", hvorpå den andre hunden bekrefter. Vi slipper dem løs og de springer i rundt og rundt og rundt i ring, mens vi tobente bare blir stående og le. Når vi skal gå videre så følger Roxy umiddelbart med oss, uten å se seg tilbake. Hun vet hvem «flokken» sin er og hun er trofast mot den.

Jeg viser hvilke triks Roxy kan, og Roxy er så ivrig etter å få godbiten at hun gjør alle triksene før jeg har sagt de forskjellige kommandoene. Turfølget vårt sier at Roxy er en ordentlig flott turkompis. I øyeblikk som dette er jeg så stolt at jeg nesten sprekker. Fantastiske lille hunde-loffen min. My pride and joy. De første årene med henne var tøffe, hun var en real hyene, men all slit, tid og energi vi har lagt ned (vi = foreldrene mine, men jeg stjeler gjerne litt av æren) har utvilsom lønnet seg. Hun er den perfekte lille firbente bestevenn.

torsdag 19. mars 2015

En drøm i oppfyllelse

Når hun kommer på scenen begynner hun umiddelbart å synge. Kun stemmen hennes, ingen instrumenter. Hun står med hodet bøyd, blikket senket. Når hun er ferdig starter bandet, og heller ikke nå får det ivrige publikummet sjans til å klappe. Hun synger hardt og ser alvorlig ut gjennom hele sangen. Jeg kjenner hjertet mitt synke, helt ned til gulvet. Er det slik det skal være hele konserten? Skal hun bare synge seg gjennom spillelisten og så gå? Er det slik hun er live? Jeg kjenner en panikkaktig skuffelse bygge seg opp inni meg. Så er sangen ferdig. Publikum får endelig brutt ut i applaus. Da tar Maria Mena et steg tilbake, ser opp – og smiler det bredeste, blideste, søteste smilet jeg har sett i hele mitt liv. Alle brikkene faller på plass inni meg, verden er full av farger og jeg smiler, jeg også. Og derfra går det bare oppover.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye den dama betyr for meg. Hun er sterk, hun er tøff, hun er helt urolig nydelig både inni og utenpå. Et forbilde, en inspirasjonskilde. Hun har vært gjennom mye og har nok fortsatt sitt som hun sliter med, hun snakker litt om angst og usikkerhet når hun står der på scenen, men hun er rak i ryggen og stø i blikket. Norges svar på Demi Lovato, tenker jeg. Sangene hennes er fulle av ord og tekst som formidler gjenkjennelig smerte og etterlengtet håp.




Mellom sangene snakker hun litt, forteller om bakgrunnen for noen av sangene, om flyturen til Harstad, om kjærlighet, om barndom, om spiseforstyrrelse. Hun forteller at hele tiden mens hun hadde anoreksi så hadde hun èt mål, og det var å bli frisk. Hver gang hun er ferdig med en sang og vi klapper, smiler Maria Mena, litt forlegent, hun tar det ikke for gitt at vi kommer til å klappe, at vi elsker henne. Selv om salen ikke er full var det en del folk der, likevel føles det som hun snakket direkte til meg. Jeg tror de fleste følte at hun snakket direkte til dem. Det er en god egenskap å ha som artist; å kunne formidle sang og ord på en slik måte at det ikke bare går ut til massen, men at det treffer hver enkelt.

Jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle få gå på konsert med henne. Det måtte liksom bli i tilfelle jeg tilfeldigvis var i Oslo (det er jo "der det skjer") akkurat når hun hadde konsert, og at jeg visste om det og at det passet med det ærendet jeg hadde i Oslo, og at jeg hadde noen å gå med. Og hvor stor er sjansen for det. Men for noen måneder siden spurte plutselig en venninne om vi to ikke bare skulle dra på konsert når hun var i Harstad, 3-4 timers kjøretur unna her vi bor. JA, så klart skulle vi det! Det var en fantastisk konsert, det var godt å få litt much needed venninne-tid, og fy søren for en seier det var for meg å til tross for usikkerhet og tankekjør klare å gjennomføre turen når alt kom til alt.

søndag 15. mars 2015

Fra selvsikker til usikker

Stallen har vært min fristed de siste månedene. Der har jeg følt meg trygg og selvsikker. På onsdag var jeg alene i stallen da jeg skulle ta dekken på hestene og leie de ut på beitet. Det har jeg vært alene om før så det følte jeg med helt komfortabel med. Først la jeg utedekken på alle hestene, så leide jeg ut to og to ut til beitet. Da jeg kom med hest nummer fem og seks, så jeg til min store overraskelse at en av hestene jeg akkurat hadde leid ut, stod utenfor innhengningen. Hun hadde på en eller annen måte kun slitt av den nederste tråden og kommet seg under den midterste. Fornøyd stod hun der og gnaflet i seg litt høy som lå på utsiden, og det var nok det høyet som hadde vært motivasjonen for utbrytelsen. Jeg slapp inn de to hestene på beitet, lukket igjen den midterste tråden, og hentet den lille rømlingen.

Jeg var litt stressa, men det gikk fint – helt til jeg skulle slippe henne inn på beitet. Da hadde nemlig en annen hest sett at hun hadde funnet noe godt på utsiden, og da jeg løsnet på tråden for å slippe hesten inn, kom denne andre hesten i mot meg. Ikke ante jeg noe om at han hadde bestemt seg for at han skulle ut, koste hva det koste vil. Jeg stilte meg i veien for han, i den naive tro at han ville stoppe. Det gjorde han ikke, og han løp meg rett ned. Denne store hesten traff kroppen min med brystet sitt og slengte meg rett i bakken med en slik kraft at jeg skle bortover. Og når det var en åpning der, så løp både den første rømlingen og en annen hest ut. Sjokkert og forslått kom jeg meg på beina, og fikk festet den gjenværende tråden. Jeg ble stående og bare kjempe mot tårene en stund («ikke grin, herregud, det blir for dumt, skjerp deg!!»), før jeg fikk fisket frem mobilen og ringt etter hjelp, men fikk ikke svar. Redd for at de tre hestene skulle stikke av, forsøkte jeg å fange dem inn. Han som hadde løpt meg ned bare løpt bort fra meg når jeg nærmet meg, men de andre to lot seg fange og leies inn på beitet igjen. Den ene av de var tydelig misfornøyd med det, og stirret lengselsfullt på bøllefrøet som spankulerte rundt der ute. Hun begynte å trave frem og tilbake, og jeg skjønte på kroppsspråket at hun gjorde seg klar til å hoppe over gjerdet. På utsiden av gjerdet gikk jeg frem og tilbake «sammen» med henne, i håp om at en person i tillegg til strømgjerdet ville være nok til å få henne på bedre tanker, samtidig som jeg var klar til å kaste meg unna i tilfelle hun også skulle anse meg som en som bare kunne løpes overende. Hun ble mer og mer urolig, helt til hun ganske enkelt bare gikk gjennom den ene, siste tråden i åpningen, så den røyk. Tett etter fulgte hun som hadde rømt aller først.


Åpningen til gjerdet var nå helt ødelagt, og jeg ble nødt til å stå med trådene i hånden og bruke kroppen til å sperre resten av åpningen for at ikke de resterende tre hestene skulle kunne gå rett ut. Hest nummer fire kom plutselig travende mot meg, med ørene rett opp og øynene fokusert på hestene som var utenfor, det var ikke vanskelig å se nøyaktig hva det var hun tenkte på. Hun er en av favorittene mine, og jeg tenkte bare, fy faen, ikke gjør dette mot meg igjen, ikke deg! Det virket som hun kunne se hva jeg tenkte, på samme måte som jeg så hva hun tenkte, for hun stoppet heldigvis opp.

En bil kom kjørende, nesten samtidig som hun jeg nettopp hadde ringt etter hjelp ringte meg opp igjen. I løpet av noen minutter var det fire andre der som heldigvis visste akkurat hva de skulle gjøre og bare tok over. Jeg var allerede helt på gråten, og da jeg så at pøbel-hesten lot seg fange og snilt som et lam fulgte etter dem tilbake, var det ikke mulig å holde tårene tilbake. De andre trøstet meg og forsikret seg om at det var sånn som kunne skje, det hadde skjedd med dem mange ganger, det gjorde ingen verden ting! Når de først skjønner at de kan komme seg ut, så skal det mye til for å stoppe dem, spesielt når de ser det ligger høy utenfor. Og hestene stikker ikke av, de holder seg ved beitet og stallen. Jo flere forsikringer jeg fikk, jo mer gråt jeg, og jo dummere følte jeg meg.


Hun som driver stallen og som er den jeg forholder meg til der oppe, hadde en god «debriefing»/peptalk med meg etterpå, og det var bra. Bra å få sluppet følelsene ut, bra å få pratet om det. Hun er forståelsesfull og fin. Men det gjør fortsatt vondt. Til tross for at jeg er relativt ny i heste-gemet, så føler jeg meg veldig trygg på hestene. Kanskje var det naivt av meg, men jeg kunne aldri forestilt meg at hestene ville gjøre noe sånn. Hester kan gjøre sånne ting, det vet jeg jo, men at «mine» hester kunne det? Det var riktignok to av de hestene jeg kjenner dårligst og hele tiden har vært mest utrygg og usikker på, men likevel. Jeg ble så overrasket, overrumplet. Men jeg vil bare påpeke at selv om jeg har vært tillitsfull ovenfor hestene, har jeg ikke vært fryktløs. De er store og tunge dyr, og jeg har hele tiden hatt sunn respekt for dem.

I stallen har jeg vært på mitt beste; trygg, rolig og tillitsfull. Fra dag èn har jeg fått en del ansvar og jeg føler jeg har fått alt til veldig bra. Nå føler jeg meg bare dum, utilstrekkelig, hjelpesløs, motløs. Selvsikkerheten byttet ut mot usikkerhet. Det verste med det hele er kanskje at angsten og disse vonde følelsene har invadert mitt private pusterom. Tidligere har de blitt igjen hjemme. Det er tøft og tungt å nå måtte ta noen steg tilbake, men det er det som må til for at jeg skal kunne fortsette. For tilbake, det må jeg jo. Det er virkelig enklere sagt enn gjort, men jeg forteller meg selv at denne ene dumme hendelsen kan ikke kan veie tyngre enn alle de vakre, gode og livreddende øyeblikkene jeg har hatt der.


torsdag 5. mars 2015

Hva er hemmeligheten?

Jeg snakker om «hemmeligheten» bak det å kjempe seg fra en utsultet og døende kropp til en velernært og velfungerende kropp. Frisk kan jeg ikke kalle meg, men jeg tror at tankene og følelsene som er knyttet til mat og spising har mest å gjøre med det ridige tankemønstret man gjerne har når man har aspergers. Poenget er, tenker hvertfall jeg, at jeg ikke bruker mat til å håndtere vanskelige følelser, og verken føler lyst til eller behov for å sulte meg eller «bli tynn».

Først vil jeg si at man må velge å kjempe. Deretter vil jeg si at det er langt fra «bare å bestemme seg». Det er få ting her i verden som er så uendelig nedlatende som det å si til noen som sliter at de «bare må bestemme seg for å xxx». Man trenger som regel oppfølging og støtte og hjelp. Selv om det er sånn at man ikke kan vente på «det perfekte tidspunktet (fordi det ikke finnes)» så er det faktisk en del ting som må være på plass. Men det hjelper ikke om alt er lagt til rette så lenge viljen ikke er der. Jeg kom over et sitat som beskriver dette helt perfekt;

«(Tool+Training+Experience) x Mindset = Success. BUT
if your mindset is zero then equation is (100 + 100 +100) x 0 = Failure.»

Steg en er å spise mat. Nok mat. Og «nok mat» er sannsynligvis mye mer enn man tror er nok. I recovery er det ikke noe som heter for mye mat eller for mange kalorier; enten kroppen er underernært ELLER underernært og undervektig, så er det mange skader som skal repareres. Og til det trengs det kalorier. For min del hjalp det veldig å ikke lage noe big deal ut av det. Jeg gikk ikke rundt og snakket om hvor sykt mye jeg hadde begynt å spise, og jeg ba de rundt meg om ikke å virke imponert eller skryte av meg. Ved å sette fokus på det, virket det plutselig stort og uoverkommelig. Jo mindre fokus, jo bedre, for det å spise og gi kroppen næring er den aller mest naturlige ting i verden. Noen trenger kanskje oppmuntring for hver bit de svelger, men for min del funket det best at alle bare latet som ingenting. Noen lager en kjempestor greie når de skal spise en «fearfood», annonserer og publiserer og dokumenterer på sosiale medier. Jeg merket fort at jo mer man hauser noe opp og gjør det til en stor greie, jo skumlere blir det faktisk.


Steg to er vektoppgang/vektstabilisering. Da jeg startet visste jeg at jeg hadde mange mange kilo jeg måtte legge på meg, og det føltes helt uoverkommelig. Uansett hvor man står rent kroppslig så vil det føles uoverkommelig å skulle gi slipp på den kontrollen man tror man har over sin egen vekt. Heldigvis er det sånn at så lenge man spiser det man skal så klarer kroppen helt fint å regulere vekten på egenhånd.

Steg tre er mer mat. Å sulte seg nærer skammen/spiseforstyrrelsen/alt mulig annet negativt. Å spise (er med på å) «sulte vekk» skammen/spiseforstyrrelse/alt mulig annet negativt. Mange av de rare tankene og idêene man får er et direkte resultat av underernæing, og når man blir bedre ernært vil en del ting rett og slett rette seg selv opp. Og jo sterkere, sunnere og bedre ernært kroppen blir, jo sterkere, sunnere og bedre ernært blir hjernen. Og en sterkere, sunnere og bedre ernært hjerne er i mye bedre stand til å takle de fysiske og mentale utfordringene man står ovenfor enn en hjerne som ikke er det. Man må bare... komme i gang.

Så hvordan kommer man i gang med noe som føles uoverkommelig? Svaret er lett, men langt fra enkelt; bare begynn. Stop thinking about it and put one fot in front of the other. Tro meg, jeg skjønner det absurde i at JEG sier det. Det har tross alt tatt meg årevis å komme i gang.

Jeg har ikke tvilt eller veket en millimeter siden jeg startet recovery. Men det betyr ikke at det har vært lett. Jeg spiste som en glad liten gris, hadde en god og optimistisk holdning til mat og spising, var like besluttsom på dag 128 som jeg var dag èn. Jeg gjorde liksom alt «rett» - likevel føler jeg meg som dritt. Både fysisk og psykisk. Men jeg holdt ut. For det er det som er greia, man må holde ut. Man må gå 100% inn for det. Gå all in, og så bare holde ut! Ikke gi etter! Ikke gi deg!

Det er verdt det. Det er så himla verdt det. At man ikke vet hva man har før man mister det, er vel et sitat de fleste kjenner til. Men når man mister noe, litt etter litt over mange år, så merker man det kanskje ikke. Jeg mistet så mye. Jeg mistet nesten livet. Over det siste året har jeg fått tilbake så mye av meg selv og livet mitt. Jeg tenker nå at noen ganger er det sånn at man vet ikke hva man har mistet før man får det tilbake, og når man innser hva man har fått tilbake så gir man ikke slipp på det igjen.

mandag 2. mars 2015

Angsttanker, tvangstanker

Jeg har jo hele veien kalt det bakteriefobi/bakterieangst. Angst. Diagnosen har likevel vært tvang. Dette har jeg ikke kjent meg igjen i, fordi selv om jeg vasker hendene ofte og er veldig opptatt av renslighet og hygiene, har jeg jo ingen faste tvangsmessige ritualer jeg må gjøre. Det handler ikke om ting jeg må gjøre, men om ting jeg er redd for at skal skje. Redsel = angst. Jeg tok det opp med psykologen min, og han forklarte meg at tvangstanker og tvangshandlinger ikke er det samme.

Tvangshandlinger er noe man føler seg tvunget til å gjøre, selv om det er unødvendig, som å sjekke noe, telle eller vaske. Tvangstanker er noe litt annet; det er ubehagelige/skremmende, uønskede, gjentatte og påtrengende tanker (eller bilder) som dukker opp i hodet. Noen kan for eksempel se for seg at de skader andre, noe de aldri har gjort og aldri vil komme til å gjøre, men tankene er der hele tiden. Jeg har heldigvis ingen slike «hva visst jeg»-tanker som har å gjøre med andre mennesker, men jeg mange «tenk om»-tanker, spesielt når det kommer til, ja nettopp, bakterier. Invaderende og ukontrollerbare tanker som dukker opp i tide og utide.


Jeg kan komme med noen eksempler. Jeg hadde kjøpt meg en flaske vann. Etter at jeg hadde åpnet den og tatt en slurk, begynte jeg plutselig å lure på om forseglingen på flasken hadde vært intakt? Når man åpner en uåpnet flaske, så er den gjerne litt ekstra vanskelig å få opp, og man hører det lille «kneppet» når forseglingen brytes. Hadde ikke flasken vært litt vel lett å åpne? Hadde jeg egentlig hørt det kneppet? Tenk om flasken allerede hadde vært åpnet, tenk om noen hadde åpnet den i butikken og tatt en slurk av den, av en eller annen grunn? Hadde vannet smakt litt rart? Lukter det som det pleier?

Da jeg kom hjem etter å ha vært i stallen for første gang, var det noe brunt i papiret da jeg pusset nesa. Hva var det? Var det møkk? Hadde jeg, på en eller annen måte klart å få en bit møkk opp i nesa? Hadde jeg kanskje hatt møkk på hånda, og så klødd meg på nesa, selv om jeg jo er ganske sikker på at jeg aldri pleier å ubevisst røre ansiktet med hendene med mindre jeg er ren på hendene? Dersom det er møkk, burde jeg ikke da ha luktet det ganske sterkt? Men hva annet kan det være? Tenk om jeg har gått rundt med møkk i nesas sårbare slimhinner i mange timer! Jeg skylte nesa i saltvann helt til det bare kom blod hver gang jeg pusset nesa.

Jeg spiste en del smøreost med urter en periode. Plutselig en dag etter at jeg hadde spis noen skiver lavkarbobrød med smøreost, begynte jeg å tenke på om jeg ville sett forskjell på urter og sort mugg? Tenk om osten faktisk hadde mugget? Kanskje hadde jeg ikke satt lokket skikkelig på en dag, slik at det hadde stått åpent fra dagen i forveien og gjort at det begynte å dannes mugg? Jeg vet ikke om det er noe som gjør at mat mugger, men tenk om? Jeg gikk sporens strek til kjøleskapet for å titte i smøreosten, rote litt rundt nedi med en kniv og studere den under et sterk lys. Det som tidligere åpenbart hadde vært urter, var plutselig blitt udefinerbart og mistenksomt. (Needles to say, jeg har sluttet ost med urtene og spiser nå kun ensfarget smøreost)


Slike type tanker i slike type situasjoner, går på repeat i hodet mitt. I beste fall i flere timer, i verste fall mange dager i strekk, enkelte ganger opptil en uke. Det er ikke tanker jeg tenker, det er tanker som bare kommer. Som nevnt tidligere; ubehagelige, uønskede, påtrengende, ukontrollerbare, innvanderende. Å «bare ikke tenke på det» er ikke et alternativ, hadde det vært så enkel så hadde det ikke vært tvangstanker. Disse tankene forårsaker angst, det er det ingen tvil om, men det er altså tvangen som er synderen. Tvangstankene gir meg angst, samtidig som jeg går rundt med angst for situasjoner og hendelser som kan utløse tvangstankene.

I mange tilfeller kan det hjelpe å be andre om bekreftelse på at det ikke er sant, at det ikke stemmer, eller at det er innmari usannsynlig. Det er likevel ekstrem sjeldent at jeg ber om det, fordi jeg føler meg bare så teit. Jeg rett og slett skammer meg, og føler meg både dum og nesten paranoid. Å snakke om det (en gang i blant i hvertfall, muligens), å lære om det, å forsøke se på det fra en objektiv vinkel, gjør at jeg kanskje kan se på det på en litt annen måte. Det er faktisk en sykdom. Det er ikke noe jeg kan noe for, eller har noe kontroll over. Å leve på denne måten er det ingen som ønsker.