søndag 28. juni 2015

Et slag for kjærligheten


 ˄ før og etter avgjørelsen ble offentliggjort ˅



Hvordan kan gjensidig kjærlighet på noen som helst måte være feil?? Det kan ikke det! Dessverre er det ikke alle som skjønner det. USA er det 25 landet/territoriet som tillater likekjønnet ekteskap. I stikk motsatt ende har vi land som med loven i hånden straffer homofili.


7 land prakiserer dødsstraff, 71 land straffer med fengsel, bøter eller arbeidsstraff. Hvilke og hvor mange land som straffer med piskeslag og lignende har jeg ikke noe tall på. I Uganda og en del nord-Afrikanske land brukes voldtekt som en slags korreksjon på lesbiske. I flere land blir homofile sett på som syke. Verden har med andre ord enda et stykke igjen.

Men - samtidig synes jeg det har gått fort så lang. Nederland var det første landet som fikk kjønnsnøytral ekteskapslov, og det var så sent som i 2001. Norge fikk det faktisk ikke før i 2009. At USA nå har fått det er et stort steg. Forhåpentligvis vil flere land følge på, og forhåpentligvis vil det gå enda litt fortere enn det har gjort så langt. Det er mange motstandere, men jeg tror faktisk det er enda flere forkjempere.


søndag 21. juni 2015

Dette er livet mitt

I august er det reunion, fem år siden vi var ferdig på folkehøyskolen. Jeg tenker på å treffe alle igjen. Og alle forteller hva de har gjort siden den gang. Noen har reist, noen har studert, noen har jobbet, noen har fått samboer, noen har kjøpt hus, noen har fått barn. Og så er det meg, som har gjort... ingenting. Som har vært syk, syk, syk. Sammenhengende i nærmere fem år. Ikke at årene før det har vært sånn kjempebra heller. Da jeg gikk på folkehøyskolen hadde jeg det ganske bra, men hadde også perioder hvor jeg skadet meg selv og ikke spiste eller drakk. Etter skolen bodde jeg i Kristiansand og jobbet som badevakt i Dyreparken. Det var flott, men jeg slet meg selv helt ut og endte opp med et langvarig tilbakefall. Før det igjen var det to år med usammenhengende innleggelser. Det er nedslående å tenke på dette.

Det er sjeldent at det har gått bra OG dårlig. Det har vært enten eller; god periode eller en dårlig periode. Sort eller hvitt. Dårlig balanse. Eventuelt mangel på balanse. Jeg har aldri visst hvor jeg skulle finne den. Kanskje har jeg ikke sett at jeg faktisk manglet den. Det er, dessverre, mye man ikke ser før man får det litt på avstand. Noen ganger kan det da vært for sent. Men ikke alltid.

Som jeg har skrevet om flere ganger før, så vet jeg aldri kan bli «frisk», og at jeg må jobbe med utfordringene mine og ikke mot dem. Jeg må tilpasse meg, i stede for å (nyttesløst) kjempe i mot. Jobbe med å putte mer lys inn i livet mitt, i stede for å stritte i mot min egen tilværelse. Finne denne balansen (som er et bedre og mer overkommelig uttrykk enn å skulle finne «en mellomting mellom sort og hvitt»). Og balanse har jeg funnet, i stallen.






I forrige uke kom jeg til stallen litt før sju. Vanligvis kommer også Marie i den tiden, hun som er daglig leder der og den jeg er i stallen sammen med, men akkurat den dagen så skulle hun ikke komme før over åtte. Så jeg kom dit, ga alle fjorten hestene vitaminer og frokosthøy. Så salet jeg på fjordingen Meline, og ridde på henne litt under en time inne i ridehallen. Helt alene. Enkelt, men helt enormt stort for meg. Det ville vært helt utenkelig for bare noen måneder siden. Tenk at jeg er i stand til å gjøre det, at jeg får lov til å gjøre det, at jeg har mulighet til å gjøre det. Det er vanskelig å skrive om dette, fordi ingen ord kan måle seg med den følelsen jeg får inni meg.

I mange år har jeg vært pasient, syk, en som bruker ressurser. For første gang i mitt liv er jeg selv en ressurs! Selv om jeg er i stallen via DPS, så jobber jeg når jeg er der (det er faktisk mye terapi i stallarbeid, for alle og en hver!). Jeg er der ikke som pasient. Jeg ordner med hestene, måkker bokser og koster i stallen. Når det kommer noen nye kan jeg vise dem hva som skal gjøres. Jeg får være med som hjelper på tilbudene stallen har på dagtid, som barnehageridning og terapi-ridning (ikke psykiatrisk terapi).

Jeg er noen. Jeg betyr noe. Stallen gir meg noe – OG jeg gir noe tilbake. Dette er mitt liv. 

tirsdag 16. juni 2015

Det går bra - helt til det plutselig ikke gjør det

Jeg har vært så usikker på om jeg skulle skrive om det som skjedde i årets påske, men jeg tror jeg skal forsøke. Det er noe jeg tenker på, så det må ut, enten det havner på bloggen eller bare lagret i en mappe sammen med alle de andre dokumentene som inneholder ting jeg sikkert aldri kommer til å åpne opp, men som jeg trenger vite at jeg har.

Jeg hadde en nedtur og ende opp på legevakta. Det var dypt, men ikke for dypt, jeg er forsiktig, jeg har alltid kontroll – trodde jeg. Da legen så såret, konstaterte hun umiddelbart at det faktisk var «for dypt», og at jeg måtte opp på sykehuset. Jeg ble så redd, og oppriktig overrasket, jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde vært i nærheten av noe «farlig». Foten ble bandasjert og jeg gikk de 100 meterne rundt bygningen og inn på selve sykehuset. Selvsagt var det en turnuslege som var på jobb, som selvsagt ble usikker og da selvsagt måtte ringe bakvakta. Sykepleieren var erfaren og hyggelig og omsorgsfull, jeg er så glad hun var der.

Vi måtte vente en evighet før bakvakta omsider kom, og han la ikke skjul på at han ikke var spessielt fornøyd med å bli ringt inn. Han hilste knapt på meg. Jeg kan ikke gå i detalj, men måten han behandlet meg og foten på, var helt uakseptabel. Jeg har møtt mange kjipe leger, men han her tar kaka. Jeg gråt så jeg hikstet, av smerte og angst, uten at han så mye som løftet på blikket. Da han var ferdig bare gikk han, uten å se på meg. Den snille sykepleieren var dessverre ikke i rommet da han «behandlet» meg, hadde jeg hatt henne som oppbacking så ville jeg sendt inn en klage, men uten en tredjepart føler jeg ikke at jeg kan stole på min egen opplevelse. Jeg var i ferd med å gå helt i oppløsning, ønsket ikke å bli innlagt med mindre det kunne være på legevakta, der jeg kjenner dem og de kjenner meg. Litt flaks hadde jeg midt oppi det hele, for legevakta hadde en ledig seng og jeg ble trillet ditt i en rullestol, ikke fordi det egentlig var nødvendig, men mest for syns skyld.


De fleste som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg hvor vanvittig mye angst jeg har for å bli dårlig (typ kvalme og oppkast). Og dårlig, kan man jo bli av antibiotika. Dårlig kan man også bli av en stygg infeksjon. Jeg har blitt tilbudt antibiotika mang en gang, uten å ta i mot det. Denne gangen var det anderledes, det var det ingen tvil om. I to døgn brukte jeg så og si all min tid på å bestemme meg for å ta antibiotika, og så ombestemme meg, og så finne ut at jeg skulle ta det, og så ombestemme meg igjen. Jeg var så redd og fortvilt, fanget i en umulig situasjon, tvunget til å velge mellom pest og kolera. Alle legene og sykepleierne jeg snakket med anbefalte på det sterkeste at jeg tok medisin, at det egentlig ikke var noe alternativ å ikke gjøre det. Det gjorde meg enda reddere, og jeg gråt og skammet meg intenst over å ha havnet i en slik situasjon. Det var jo «min egen feil». Å skade seg selv er som russisk rullett, men jeg hadde jo vært så sikkert på at jeg hadde kontroll!

Tok jeg medisinen så kunne det gå bra, men jeg kunne også få fæle bivirkninger. Tok jeg ikke medisinen, kunne det gå bra, men dersom det ikke gjorde det så kunne det blitt veldig ille veldig fort, og jeg ville endt opp med å måtte ta antibiotika uansett, og sannsynligvis en kur som ville være ganske sterkere/lengre enn den lille forebyggende jeg ble anbefalt. Men så var det jo den lille muligheten for at det ikke ville bli noen infeksjon... Jeg ville nok tatt sjansen på at det kom til å gå bra, hadde det ikke vært for at den fæle legen ikke bare hadde vært brutal, men også uhygienisk i sin behandling. Etter en prat med en lege som forklarte meg ganske grundig hvorfor en infeksjon som starter innenfra virkelig ikke er noe man vil ha, endte jeg opp med å ta i mot medisinen. Hvordan det faktisk gikk å ta antibiotikaen har egentlig ikke noe med saken å gjøre. Å bestemme seg for å ta det eller ikke høres kanskje ut som en bagatell for noen, men for meg var det en helvete. Dagene og ukene som fulgte etter at jeg hadde skadet meg, var helt grusomme. Ikke i form av bivirkninger, men i form av angst og redsel. Nåde den som sier, eller i det hele tatt insinuerer at jeg har «lært ei lekse», for det er virkelig ikke sånn det funker. Men det satt en støkk i meg, skikkelig. Det var helt forferdelig, samtidig som jeg er veldig klar over at det kunne gått LANGT verre.

Jeg har hele tiden hatt mer flaks enn jeg sannsynligvis har godt av. Mer flaks enn jeg burde ha. Sårene mine gror alltid fint og problemfritt. Bortsett fra noen områder uten følelse, har jeg ingen varige skader. Det gir meg utvilsomt en falsk følelse av trygghet. «Det går bra, det gjør jo alltid det!». Og det stemmer jo på et vis! For det går jo bra – helt til det plutselig ikke gjør det.

mandag 8. juni 2015

Øyeblikk #11 (i mine egne hender)

Det endelig tid til en liten tur. Jeg trodde hesten skulle bli leid, slik som før, men til min overraskelse får hesten bitt i munnen og jeg får tøylene i hendene. M går sammen med oss, men det er jeg som rir. Riktignok er hesten av den bedagelige sorten, godt mulig den mest bedagelige hesten som finnes. Hun bryr seg verken om biler eller mennesker eller hunder eller noe, og hun har overhode ikke hastverk, uansett hva det er hun skal. Dessuten er hun en skikkelig «mammadalt» som trofast følger etter M, hakk i hæl (bokstavelig talt). Jeg trenger egentlig ikke gjøre noe som helst, jeg bare sitter der, men jeg rir. Det er fint vær, passe varmt med en mild bris, trygge M går rett foran oss med en lykkelig valp i bånd. Jeg har tøylene i mine egne hender, JEG rir, og jeg er lykkelig.

mandag 1. juni 2015

Er penger virkelig mer verdt enn menneskeliv?

I morgen skal helseminister Bent Høie komme på besøk til den lille øya vår. I den forbindelse skal det være en markering utenfor sykehuset. Denne helseministeren vil, mot all fornuft, bryte ned lokalsykehusene våre og bygge de store sykehusene enda større. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan være i tvil om at Norge trenger alle sine lokalsykehus. Vi her i Lofoten trenger Gravdal sykehus. Vi er faktisk helt avhengig av det. For mange handler det om liv og død. For oss alle handler det om trygghet.

Det var bare så vidt jeg gikk med på å få sonde i 2013. Tilrettelegging var en avgjørende faktor. Sykehusmat er ikke aktuelt å spise, og å spise må man selv om man får sondeernæring. Derfor kom foreldrene innom, morgen og ettermiddag hver eneste dag, med friske grønnsaker til meg. Og vann på flaske, for jeg turte heller ikke drikke vann fra kranen på sykehuset. Hver dag kom miljøkontakten min innom for å snakke med meg og oppmuntre meg. På ettermiddagstid kom venner og familie på besøk. Hva om vi ikke hatte hatt sykehuset vårt , og jeg hadde måttet dra til Bodø (sannsynligvis på tvang, på et senere tidspunkt, når jeg hadde blitt enda sykere, fordi jeg aldri i verden ville gått med på å dra dit), hvor jeg ikke hadde hatt noe form for nettverk, ingen jeg kjente, ingen som kjente meg?


Med ujevne mellomrom de siste tre og et halvt årene har det vært tilfeller hvor legevakten ikke vært i stand til å ta hånd om skadene jeg har påført meg selv, og jeg har blitt sendt videre til sykehuset. Ofte sent på kvelden, som regel i helgen. Hva om vi ikke hadde hatt sykehuset vårt, hva om Bodø sykehus, som er 20 minutter med propellfly unna, hadde vært neste stoppested?

Jeg har vært innlagt på akutt-sengene til legevakten en håndfull ganger de siste månedene, det har vært en trygg havn når jeg er fortvilt og redd og føler at livet er uoverkommelig. Legevakten er jo her uavhengig av sykehuset, men hadde vi ikke hatt sykehuset ville det vært betydelig høyere trykk på de få akutt-plassene som er der, og aldri i verden om jeg hadde verken krevd eller forventet å bli prioritert dersom noen andre også trengte en av de sengene. Hva om jeg hadde blitt sittende hjemme, helt alene, de kveldene det var så mørkt at det ikke var en eneste del av meg som trodde dagslys noen gang ville komme tilbake?


Nei, det er ikke akseptabelt å legge ned et eneste lokalsykehus. Det finnes mange historier om hvor viktig sykehuset vårt er. Det finnes mange historier hvor utfallet hadde blitt fatalt dersom vi ikke hadde hatt et lokalsykehus. Slike historier finnes garantert på hver eneste plass som har et sykehus som blir truet med nedleggelse eller nedskjæringer av tilbud som kirurgi, akuttkirurgi, fødestue osv. Det finnes også historier om da det gikk fryktelig galt. De fleste fikk vel med seg saken i februar i år, da Sebastian, 10 måneder, fra Kristiansund, døde i ambulansehelikopteret på vei til sykehuset i Trondheim. Han kunne fått hjelp på barneavdelingen i Kristiansund, men dessverre for Sebastian ble han syk i en helg, og barneavdelingen der har helgestengt. Igjen og igjen kommer overleger, leger, politikere og fagfolk med klare uttalelser om at det ikke på noen som helst måte er forsvarlig å legge ned eller redusere tilbudene som er på lokalsykehusene i dag.

Er penger virkelig mer verdt enn menneskeliv?
La oss engasjere oss. Bli med på markeringer dersom du har mulighet. HER kan du signere et opprop mot for lokalsykehusene, og på facebook finnes utallige grupper man kan bli medlem av, som er for de enkelte lokalsykehusene og generelt mot nedleggelse og nedskjæringer, som feks Hold deg unna lokalsykehusene våre, Bent Høie! og Aksjonsgruppa for Lofoten sykehus. Oppropet har også en event, slik at man kan invitere venner til å skrive under; Bevar lokalsykehusene, nasjonalt opprop!!La oss gjøre det klinkende klart at vi ikke finner oss i dette.