tirsdag 20. desember 2016

Kontraster – legevakt og stall

Jeg skriver litt mindre for tiden. Det er litt godt det også, å slippe å føle at det er ting inni meg som sprenger på og må ut. Jeg skriver når jeg har lyst, og that's it. Jeg har flere innlegg som er halv-ferdig, som jeg «jobber» med når jeg føler for det, men det er ingenting som haster. Mest av alt lever jeg i nuet, og nyter det. Jeg tilbringer mye tid i stallen, og dermed også mye energi. Når jeg er hjemme, har jeg mest av alt behov for å slappe av og koble av og helst ikke tenke.

Frøya er mer eller mindre hele livet mitt. Jeg bruker det meste av min fysiske og mentale energi på henne. Det er mye som bekymrer meg, mye jeg er usikker på, mye jeg blir frustrert av, samtidig som det er uendelig mye glede og kjærlighet. Jeg blir liksom gladere og gladere i henne, HELE tiden. Aldri hadde jeg trodd man kunne bli så sinnssykt glad i en hest, og at gleden bare vokser og vokser. Jeg er blitt flinkere til å «bruke» de rundt meg i stallen, så jeg slipper bære så mye (heste- og stallrelatert) stress inni meg. Tar det før det spinner ut av kontroll og blir en big deal.

Det er litt mer ro inni meg enn det har vært på en stund nå. Roen blir innimellom avbrutt av legevaktsbesøk, dog er det ikke ofte. Det har så lenge vært sånn at blå tråd og sene kvelder på legevakta føles som en naturlig del av livet. Like naturlig som å dra i stallen 12 timer senere. Det er bare sånn det er. Og det er jo litt absurd.



Men kanskje er jeg på rett vei, når jeg har noe i livet som gjør at hvite frakker og sykehus ikke er det eneste stedet det føles som jeg hører hjemme.

mandag 5. desember 2016

Det tåpelige håpet

Til tross for mange lyspunkt, har det på mange måter vært en tung høst. Jeg er sliten, sliten, sliten; ikke på grunn av det jeg gjør, men på grunn av alt jeg tenker og føler. I midten av september fikk jeg være noen dager på KAD (kommunal akutt døgnplass) i noen dager, hvor jeg fikk hvilt meg. Det var gull verdt, og kjenner at det er på tide igjen. Jeg har kjent det en stund nå, men det har vært så mye som har skjedd, spesielt i stallen. Frøya er kanskje ikke helt avhengig av meg, men jeg er helt avhengig av henne. Jeg må se at hun får dekken på seg om natta, at vannbøtta hennes er full, at hun har det bra, at hun får grøten sin, at hun har det fint, at hun er fornøyd, at hun er varm nok, at hun ikke er for varm, osv. Hun har vært dårlig i magen sin, så da følger jeg ekstra nøye med på henne, og da er det ekstra viktig at hun får grøten sin, som skal hjelpe til med å stabilisere magen, og det er ekstra viktig at de forskjellige mengdene er nøyaktige. Når hun er dårlig må hun dessuten vaskes i rumpa hver kveld. Jeg føler allerede at jeg ber andre om hjelp hele tiden, så det sitter langt inne å skulle be om hjelp med både rumpevask og grøt (som dessuten må stå minst en time og svelle, så det er ikke akkurat fort gjort å lage den).

Søndag ettermiddag var jeg så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte legevakta. Sykepleieren i andre enden, ei som ellers er en av de som er tålmodige og snille, var krass mot meg i telefonen. Jeg skjønte ikke hvorfor, det fikk jeg først vite etterpå, men fikk ingen mulighet til å forklare meg. Legen var en av de gode, faktisk den beste av de alle, og jeg fikk både pratet og grått litt. Hun hjalp meg innse at det er bedre for Frøya at jeg er borte noen dager, og så kommer (litt) sterkere tilbake, enn at jeg konstant går rundt på grensen til å krasje fullstendig. Jeg har jo folk jeg kan spørre om grøtlaging og rumpevasking, opptil flere faktisk, det eneste jeg trenger gjøre er faktisk å spørre.


Etter legevakta drar jeg opp i stallen, og den første jeg spør sier seg villig til å ordne med Frøya i noen dager. Jeg forteller også hvorfor; at jeg skal til psykologen neste dag og skal da be om noen dagers innleggelse. Mandags morgen drar jeg opp i stallen igjen, som jeg gjøre hver mandag, for å hjelpe til med hestene. Det blir en kortere dag enn ellers, for jeg har time hos psykolog klokken 13. Jeg får snakket med daglig leder i stallen før jeg drar, forteller at jeg skal be om innleggelse, og ber henne om å møkke boksen til Frøya de dagene jeg blir borte. Så drar jeg hjem og pakker litt, og kjenner at alt er i orden, alt er lagt til rette for at jeg faktisk kan få et par dagers avbrekk uten stress eller dårlig samvittighet.

Dumme, dumme, dumme meg som trodde det ville ordne seg!!

Tidligere har jeg mange ganger fått vært på KAD, men jeg har ikke fått lov til å være der på en lang stund nå. Fastlegen min fikk godsnakket meg inn den gangen i september, før det hadde jeg ikke vært der siden mars. Psykologen min har lenge vært i dialog med sjefen på legevakta for å få til en klar avtale med ordentlige rammer, og det er nesten i boks. Men jeg fikk vite litt om disse rammene, og alt de gjør er å få tilbudet til å virke utrygt.

Det kan lages rammer og retningslinjer, men når alt kommer til alt så er det legen som er på jobb som skal vurdere om jeg får være på KAD. Sjefen på legevakta kan ikke bestemme, det er helt opp til vakthavende lege. Mange leger kjenner meg og er imøtekommende og forståelsesfulle, men ikke alle. Når jeg er så dårlig at jeg må be om å få være på KAD (og da står det faktisk ganske dårlig til!), da tåler jeg faktisk ikke å treffe på en lege jeg må diskutere med, som i verste fall både avviser meg og får meg til å føle meg verre. Jeg tåler ikke engang tenke på mulighet for at det kan skje.

Når jeg er på KAD, så tør jeg verken spise eller drikke noe de har der. Vann og mat har jeg med meg hjemmefra, og har pleid å dra hjem en gang per dag for å hente påfyll. INGEN har NOENGANG sagt til meg at det var et problem at jeg dro ut en tur. Faktisk har jeg ofte blitt oppfordret av sykepleierne til å komme meg litt ut! Men det har visst ikke falt i god jord, får jeg vite NÅ. Når jeg er der, så må jeg være der. Om jeg skal drive å dra hjem og i stallen og diverse så er noe av poenget med å være på KAD borte, visstnok. Det er ikke sånn at jeg har vært å ridd og herjet i stallen (da jeg den ENE av de mange innleggelsene var innom stallen), det var kun for å gi Frøya sin daglige klem og kos. Noen få ganger har jeg vært på avtaler, feks på legekontoret eller lignende, og jeg har da dratt fordi sykepleierne har sagt til meg at det ikke var noe problem at jeg dro på det, tvert i mot. Og å hente mat og vann, det er faktisk en nødvendighet. Jeg har hele tiden blitt møtt med forståelse for at jeg ikke klarer spise eller drikke noe de har der. Jeg vet ikke nøyaktig når synet på hva som var greit og ikke greit forandret seg, men jeg burde fått beskjed!


Og atter en gang blir selvskading et tema. Det har visstnok vært bekymring for at jeg skal skade meg mens jeg er der. Jeg har ALDRI gjort det, og jeg kommer ALDRI til å gjøre det. At jeg ikke skader meg der trenger ikke være en avtale - det er en selvfølge! Igjen tas oppholdet i Stokmarknes opp, da jeg skadet meg selv der mens jeg var innlagt på allmenn-psykiatrisk avdeling i mars. Det var en helt annen plass, en helt annen avdeling, et helt annet sykehus, en helt annen setting, det skjedde basert på en misforståelse, ikke et avtale-brudd (for jeg holder avtalene jeg inngår, nemlig!) - skal det brukes mot meg til evig tid?? Jeg har til og med selv snakket om det med sjefen på legevakta. Frustrert og oppløst i tårer spurte jeg han igjen og igjen om det var pga hendelsen på Stokmarknes at jeg plutselig ikke lengre fikk være på KAD. Han forsikret meg om at det IKKE var derfor, og sa at jeg aldri har gitt han noen grunn til å ikke stole på meg.

Holdningen til sykepleieren på søndag gjør meg også skeptisk, og jeg lurer på om det er sånn at noen av de andre har samme oppfatning som henne? Det hele føles utrygt, og sykepleierne er jo vanligvis de som er den størst tryggheten.

Så da blir det ingen KAD. Og jeg gjorde meg sårbar og sa ting jeg ikke hadde trengt å si til andre i stallen - til ingen nytte. Å skrive om det er en ting, da kan de som vil velge å lese. Å si det face-to-face blir noe helt annet, jeg er redd jeg tvinger på dem informasjon som de kanskje ikke vil ha. Jeg føler meg dum og teit, føler jeg har ropt ulv-ulv, er redd for å bli stemplet som oppmerksomhetssyk, redd for å bli sett på som sytete. Jeg kan være ærlig og åpen direkte med folk, men kun når jeg må. Jeg trodde jeg måtte denne gangen, men tok feil. Vil ta det tilbake, men kan ikke det.

De engang trygge sengene på KAD føles nå fjernere enn de gjorde den perioden jeg ikke fikk være der i det hele tatt.

Og jeg sitter igjen uten noen plan B.

mandag 21. november 2016

Mental frontkollisjon

Det var mandag og ukens faste ridetime sto for tur. Hun som pleier være instruktør var borte, så en annen skulle instruere på den timen. Jeg er ofte veldig stresset og nervøs før ridetimene. Det er så ille at jeg er helt gelè i hele kroppen, men jeg vet at det går over så snart jeg setter meg opp på Frøya og vi kommer i gang. Sånn var det den mandagen også, og jeg var ekstra nervøs siden jeg ikke hadde ridd for akkurat denne instruktøren før. I stallen er det mange frivillige unge jenter som hjelper til, en av oppgavene deres er å ordne hestene klare til ridetimene. Noen ganger ordner jeg Frøya selv, men denne gangen var jeg usikker på om jeg klarte komme tidlig nok til å strigle henne. Jeg ba derfor jentene om å ha henne klar, men da klokken var fem og jeg kom så var hun verken børstet eller salet på. Timen var allerede i ferd med å begynne, de andre deltagerne var gått inn i hallen med sine hester. Jeg ble bedt om å gjøre Frøya klar raskt, men alt i meg bare låste seg. Det ble for mye, det kjentes ut som jeg holdt på å bli kvelt. Selv om jeg hadde ordnet henne i full fart ville det uansett vært en så dårlig start for meg at stresset ville sitte i meg hele ridetimen, og det er ikke godt for verken meg eller Frøya. Med en voksende klump i halsen sa jeg at jeg fikk heller bare droppe timen da, og så dro jeg igjen. Så snart jeg satt meg inn i bilen kom tårene, jeg klarte ikke tenke, jeg hev etter pusten. Ting hadde bygget seg opp over flere dagen, og dette var dråpen. Alt i meg bare raste. Alt gikk til helvete.

De neste 8 timene var helt forferdelige. Jeg tenkte meg selv inn i en labyrint som jeg ikke kom meg ut av. Klar for å kaste inn håndkle, for det fantes ingen andre alternativer. Det føltes som stallen var et avsluttet kapittel i livet mitt, og med det så ville jeg ikke lengre ha en grunn til å stå opp, ikke lengre ha noe å fylle dagene med. Livet mitt før stallen besto hovedsakelig at selvskading og sulting, og det kan jeg ikke gå tilbake til. Da dør jeg. Stallen er livet mitt, men plutselig kjente jeg på en sterk motstand. Det var ikke lengre en plass jeg ville dra til, ikke lengre en plass jeg ville være i. Den følelsen hadde startet å vokse i meg også før den ridetimen som ikke ble noe av. Etter sommeren er det kommet en ny daglig leder i stallen. Hun er bare helt super, og jeg er kjempeglad for at det ble nettopp hun som tok over, likevel er det jo en stor forandring og det tar tid å bli kjent. Jeg er følsom, altfor følsom. Jeg vet det er meg det står på, ikke henne, men det gjør det ikke noe mindre vanskelig. Jeg kvier meg for å ta opp ting, ene og alene fordi jeg føler meg så jævlig dum. Det er så pinlig å være så skjør og sensitiv. Det er jeg som er problemet og det er urettferdig av meg å plage andre med det. Aller helst burde jeg bare gjøre alle rundt meg en stor tjeneste og grave meg ned. Jeg orker ikke meg selv, og da kan jeg ikke forvente at noen andre skulle orke meg heller.


Når jeg våkner neste morgen tenker jeg at jeg skal gi det hele en siste sjanse, jeg har tross alt ingenting å tape. Jeg bruker hele dagen på å nøste opp i alt som hadde gjort at det hadde bygget seg opp. Fastlegen er første punkt, jeg ringer med en gang legekontoret åpner og får time samme formiddag. Mens jeg venter på at tiden skulle gå, drar jeg innom stallen. Til alt hell får jeg snakke med den nye daglige lederen, og får tatt opp absolutt alt jeg har tenkt på, lurt på, grublet på og kvernet på uten å klare å ta det opp. Hun er forståelsesfull, åpen og ærlig - virkelig helt super. Jeg tror på henne når hun sier at hun ønsker at jeg skal trives i stallen.

Etterpå har jeg legetime, hvor jeg får en «debriefing» etter det som skjedde på de åtte timene hvor det sto på som verst. Som alltid er fastlegen rolig og fornuftig, og hun bekrefter alle de fornuftige tankene jeg jo egentlig har. De siste brikkene faller på plass. Livet føles overkommelig igjen.

På ettermiddagen er jeg nok en gang på plass i stallen. Også i dag er den nye daglige lederen som har rideskolen. Uventet får jeg tilbud om å være med på den siste ridetimen, og jeg griper sjansen. Det er alltid skummelt å ri for en ny instruktør, men det går kjempebra. Jeg får mange gode tilbakemeldinger. De andre jentene i den gruppa er så morsomme og snille, halvparten så gammel som det jeg er men vi kommer likevel godt overens. Det er en sprang-time. Ikke det jeg er mest interessert i, men Frøya er en tøffing og hun gønner på. Det går så bra og er så gøy at jeg kunne grått av glede og lettelse. Instruktøren har ikke sett meg ri på et år og blir positivt overrasket over hvor langt jeg har kommet siden den gang, og det er jo fint å høre.

Livet har plutselig gått fra å føles overkommelig til å faktisk føles helt fantastisk.


Det er skummelt hvor brå og brutale svingningene kan være. Det er jo selvsagt en fin erfaring å se at selv om alt kan rase på et øyeblikk, så trenger det ikke nødvendigvis være så mye som skal til for å rette opp i det. Hadde jeg bare kunnet huske det på nedturene.

torsdag 10. november 2016

Sulten (på livet)

For første gang på flere år skjer det fremgang på matfronten. De siste to årene har det vært mer eller mindre stillstand. Vekten har holdt seg stabil og jeg har fått i meg nok kalorier, men selv om jeg har spist nok så har jeg spist svært begrenset. Jeg har verken turt eller ønsket å utvide «mathorisonten» min. Matlyst har vært mangelvare - men etter at jeg startet opp i stallen igjen i høst har jeg brått fått tilbake matlysten! De siste årene har jeg riktignok hatt dager innimellom hvor jeg har vært litt ekstra sulten, men ikke noe mer. Nå er den plutselig tilbake, for fullt! En stabil, inspirerende, motiverende matlyst. Jeg er SULTEN, jeg vil ha MAT, jeg vil SPISE!


Egentlig er motivasjon et u-ord i min verden. Jeg tror ikke på motivasjon. Det jeg heller går for er «besluttsomhet».
«Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar. 
Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhodet ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent overfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet 
-Motivasjon VS besluttsomhetfra mars 2014

Besluttsomhet – gjør det uansett faen. Gjør det fordi jeg må og ikke gir meg selv noe annet valg. Denne gangen må jeg ikke – jeg VIL!

I mange år har jeg oppført meg som om jeg hatt glutenallergi eller var diabetiker; fantes det noe form for mel eller sukker i et produkt, om enn hvor liten andel det var, skydde jeg det som pesten. Jeg «kunne ikke», det gikk ikke, var ikke mulig. Selv om jeg ønsker så var det ikke et alternativ, ikke realistisk. Jeg var ikke en person som kunne innta slikt som kunne anse som «usunt». Om noe er «usunt» eller ikke kommer heller an på mengden enn på næringsdeklarasjon. Men for meg var det var enten eller. Enten spiste jeg det eller så spiste jeg det ikke. Og jeg spiste det IKKE.


Pizza var en ting jeg hadde hatt lyst på lenge. Pappas hjemmelagde lørdagspizza, med grov bunn og saftig fyll. Den representerer barndom, trygghet, varme og glede. Noen ganger har jeg vært hjemom når pappa har laget pizza til seg selv og mamma. Å kjenne den lukta uten å kunne kjenne smaken, det stikker i hjertet. Jeg vet også hvor inderlig gjerne de skulle ønske jeg kunne være spise sammen med dem. Så når jeg først kjente at jeg brått var klar for noe nytt, så var pizza et naturlig sted å starte. Hvorfor ikke slå på stortromma, liksom?

Pappa var ikke tung å be; han disket opp med vegetarpizza. Mange små pizza, med ikke mindre enn tre forskjellige type bunner, som jeg fikk prøve ut siden jeg ikke har spist brød-lignende saker på mange år og ikke var helt sikker på hvordan magen ville håndtere det. Til min store forbauselse gikk det helt fint. Selv om jeg ikke har spist brød eller lignende så har jeg det siste året spist kornblandingen 4-korn, og jeg regner med at det har vent magen min til den typen karbohydrater. Jeg har vært hjemme på lørdagspizza flere ganger nå. Jeg har eksperimentert litt med mengden jeg spiser også. Vanligvis så er alt jeg spiser nøye oppmålt og telt i både gram og kalorier. Hva vil da skje om jeg spiser «ukontrollert»? Om jeg forspiser meg? Altså ikke som i overspiser på en spiseforstyrret måte, men som i spiser til jeg må kneppe ut buksa, slik de fleste gjør en gang i bland, når de spiser noe ekstra godt. Den første gangen begynte jeg forsiktig, også har jeg spist litt og litt mer for hver gang. Og det har gått HELT FINT! Ja, jeg blir veldig mett, jeg ligger på sofaen etterpå med en mage som stikker litt ekstra ut – og jeg nyter det. Kroppen min reagerer ikke anderledes enn hva en annen kropp ville gjort. Kroppen tåler det. Jeg tåler det!


Det er et stort steg, men skal man først i gang kan det noen ganger være lurt å begynne med nettopp det. At jeg spiser pappas trygge pizza med trygge ingredienser og 100% grov bunn betyr ikke at jeg kommer til å dra på Peppes å spise der (hvertfall ikke med det første). Det betyr heller ikke at jeg kommer til å fortsette å gå hardt ut, og begynne med alt det andre jeg ikke har spist på mange år. Det betyr heller ikke at jeg kommer til å en dag ende opp med et helt normalt kosthold som inneholder litt av alt. Men dette er en slags start, selv om jeg ikke vet hva fortsettelsen er.

Jeg har også tatt noen små steg, ting jeg ikke enda er helt klar for å dele. Men det jeg jobber med er å skjønne at hva jeg spiser/ikke spiser, ikke definerer meg. For det er uansett kun jeg som vet hva jeg spiser. Jeg jobber med å ufarliggjøre mat, matvarer og ingredienser. For mat er tross alt ikke farlig. Dessuten går det mer og mer opp for meg at jeg ikke ønsker å leve i restriksjon resten av livet mitt. Nå er rette tidspunktet til å ta tak i det.

onsdag 2. november 2016

En stor liten seier

Hvert år blir det arrangert et kostymesprang i forbindelse med halloween. Det vil si at rytter og hest kler seg ut, og hopper over hinder i en bestemt rekkefølge. Å være med på noe slikt har aldri vært aktuelt for meg, men likevel lot jeg meg overtale av ei venninne i stallen. Jeg visste ikke hva i alle dager jeg skulle være, jeg er ikke kreativ verken i planlegging eller utførelse, men hun påtok seg oppdraget å planlegge og lage kostyme til både meg og Frøya. Min andre bekymring var om jeg ville klare å lære meg banen, og om Frøya ville samarbeide med meg. Når jeg er stresset blir jeg ufokusert, og ingen hester er interessert i å samarbeide med en ufokusert rytter. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at hun skal "slå seg vrang" og nekte å høre på meg midt på bana, i en konkurranse som går på tid, foran masse publikummere. Jeg ville fått helt sammenbrudd! Dessuten er det ikke slik at man får vite hvordan bana er i god tid, slik at man kan øve og forberede seg; den er nemlig ikke tilgjengelig for samme morgen som spranget er. Det er lette baner altså, hindrene er til og med nummerert, men for meg som har et stort behov for å forberede meg og vite nøyaktig hvordan ting er/blir, så er det helt uaktuelt! Men så er det slik at det er lov å ha noen som leier hest og rytter gjennom hele bana, og den oppgaven tok venninna mi jammen meg også på seg.

Å sitter på hesten og bare se fin ut, uten å trenge å gjøre noe? Høres greit ut, det!

Lille artigkatta mi 

Det var fire klasser; bom på bakken, 20 cm hinder, 40 cm hinder og 70 cm hinder. Vi meldte oss på 20 cm. Det er så lavt at hesten ikke trenger hoppe over, hun må bare løfte litt ekstra på bena når hun går over. Men herregud som jeg gruet meg. Siden jeg visste at noen la ned mye tid og energi i kostymet vårt, så kunne jeg ikke trekke meg, ellers hadde jeg garantert gjort det. Det vanskeligste var kanskje at jeg følte meg så dum som liksom var voksen og skulle ha leier! En ting når man er barn og kanskje ikke er så flink eller har så god kontroll over hesten, men som voksen bør man jo klare seg selv. Jeg hadde jo mine gode grunner, og jeg hadde rett og slett ikke turt å gjøre det på egenhånd, men det føltes likevel flaut. Flere av de andre i stallen spurte meg på forhånd om jeg skulle melde meg på, jeg fortalte at det skulle jeg og passet samtidig på å nevne at jeg skulle ha leier. Jeg fortalte også helt kort hvorfor; at jeg ikke trodde jeg ville klare lære meg banen og at jeg ikke var helt sikker på om Frøya ville samarbeide. Ingen ga inntrykk av at de syntes det var rart eller teit, tvert i mot så hadde de full forståelse for det. Det gjorde meg mye tryggere, selv om jeg visste at mesteparten av tilskuerne ville være helt fremmede mennesker.

Frøya kan være ganske utålmodig innimellom. Hun liker godt å være ute i all slags vær og vind, og kan fort bli lei når hun må stå inne uten at det skjer noe. Den lørdagen ble det en del venting for henne. Jeg var litt bekymret for om hun ville blir masete, men hun var helt fantastisk tålmodig. Hun ble børstet og stelt, fikk manen, panneluggen og halen farget rosa og lilla, pluss glitter i mane og hale. I hennes hale og mitt hår ble det knytt inn remser av skinnende rosa og sølvfarget papir. På bena fikk hun rosa beskyttere, hun bruker vanligvis ikke beskyttere, men hun sa ikke noe om det. Å få et enhjørningshorn i panna var også helt greit, det samme var to svære vinger. Det var masse folk overalt, i alle mulige kostymer, fremmede hester som også var i kostyme - og Frøya mi tok det hele med knusende ro! Hun er jo en fjording, som kanskje er den roligste og mest bedagelige rasen, men jeg er likevel bunnløst imponert over henne.


 




På forhånd var jeg ganske sikker på at jeg kom til å gråte, brekke meg eller svime av da vi skulle til pers, men da jeg kom inn på bana så kjente jeg at dette er mer show og morro enn en konkuranse, og jeg koste meg hele veien! I rolig trav ble vi fint ledet gjennom banen og Frøya fulgte villig etter leieren vår, det var rett og slett GØY. Dessuten kom faktisk mamma og pappa for å se på, og det er jeg kjempeglad for!

Jeg tok noen bilder av Frøya mens vi pyntet henne, men dessverre glemte jeg å få noen til å ta ordentlig bilde av oss i fullt kostyme! Arrangørene tok to bilder av oss ute på bana, heldigvis. Dessverre er ingen av de av hele kostymet, så legger også ut noen blurry bilder venninna mi tok med mobilen sin, så får man et visst inntrykk av kostymen.



Her ser det nesten ut som vi svever avgårde!

Det viktigste for meg var ikke å vinne, men å delta. Målet mitt var å fullføre, that's it. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk beskjed om å komme inn på bana igjen for premieutdelingen etter at 20 cm klassen var ferdig. Og jeg kom på andreplass! Vi var ni stykker i den klassen, de fleste andre var riktignok barn, og kanskje er det litt teit når flere av de ridde på egenhånd mens jeg, en voksen, ble leid... men likevel. Det er helt ubeskrivelig, det er faktisk et av de største øyeblikkene i mitt liv. Dessuten fikk jeg så mange fine tilbakemeldinger både på kostyme og plasseringen. Jeg er fryktelig stolt av Frøya, og av meg selv (om det er lov å si!?).



mandag 24. oktober 2016

En kropp i ustand

Det viktigste for meg er å ha en kropp som fungerer. Hele veien (fra sykelig undervektig til innenfor «normalen») har jeg bevisst prøvd å ha mer fokus på at kroppen skal være sunn og frisk og fungere, enn på hva den veier. Vekt er ikke viktig, så lenge man holder seg innenfor «normalen». Og det gjør jeg nå. Det har jeg gjort i nesten to år. Likevel sliter kroppen. Det har den gjort helt siden jeg ble normalvektig. Før det også, selvsagt, bare at da hadde den jo en god grunn.

Jeg har mye vondt, i skuldre, nakke og rygg. Noen perioder går det litt bedre, andre perioder er det veldig ille. Jeg er usikker på hva som utløser det og hva som lindrer det. Noen ganger hjelper det å sove, andre ganger er jeg verre når jeg våkner. Noen ganger kan jeg måkke en av hestenes bokser og få kjempevondt, andre ganger kan jeg måkke tre bokser uten at jeg kjenner noe ubehag. Noen ganger får jeg vondt selv om jeg ikke har gjort noe. Noen ganger kan jeg turne rundt i stallen en hel dag uten å bli noe mer enn normalt sliten. Noen ganger blir jeg smertefri av smertestillende, andre ganger har det ingen effekt.

Kroppen er konstant anspent, og jeg klarer ikke få den til å slappe av selv om jeg forsøker. Jeg klarer ikke «slappe av». Jeg kan sitte i sofaen, men hjernen jobber på høygir, kroppen spenner seg selv og musklene gjør vondt. I perioder har jeg så vondt i skuldrene at jeg ikke kan bruke bh, fordi det ekstra lille trykket bh-stroppene gir er nok til å gjøre meg svimmel og kvalm. Å kjøre bil gir mye smerte i skuldrene. Jeg må prøve å holde bilturene kortere enn 10 minutter, skal jeg kjøre lengre må jeg ta smertestillende.


Det var nok et sjokk for en kropp som hadde vært helt i ro i mange år, å plutselig skulle begynne med både klatring og jobbing i stall. Kanskje var overgangen for brå. Kanskje er dette det difuse ordet «senskader» som følge av hardkjøret kroppen min har vært gjennom. Klatringen har jeg satt på pause, jeg har ikke klatret aktivt siden i vår. Men stallen er jeg i. Over en lang periode har jeg pushet på når jeg egentlig burde tatt det med ro. Alle signalene kroppen har gitt meg om å ta det med ro, de har jeg ikke godtatt. Jeg klarer ikke å være i stallen uten å gjøre noe (det er faktisk ikke mulig!), og jeg klarer heller ikke å ikke være i stallen (for uten stallen så har jeg jo ingenting). Jeg er helt avhengig av å gjøre noe nyttig, å være til hjelp, å bidra der jeg kan, få et konstruktivt utløp for all energien og virketrangen min, og når jeg ikke får gjort noe fornuftig så føler jeg meg så uendelig udugelig og ubrukelig.

Nå har det blitt helt stopp. Jeg burde stoppet opp for lengst, men trodde jo virkelig at det ville løse seg selv, at det ville gå over. Plutselig hjelper verken sterke smertestillende eller betennelsesdempende, som tidligere har hatt god effekt. Jeg har tatt helt pause fra stallen i over en uke; ingen måkking, løfting eller bæring, noe som alene burde gjort meg smertefri, men det har heller ikke hjulpet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Rastløsheten og virketrangen sprenger i meg, og disse følelsene av udugelighet og ubrukelighet vokser noe voldsomt.


Etter et halvt år hos fysioterapaut har jeg ikke blitt noe bedre – faktisk har jeg prestert å bli verre. Det slår meg at kanskje er det ikke kroppen som trenger hjelp, men hodet. Det er som om alt av stress og negative ting som skjer, setter seg fysisk i kroppen min. Alt kaoset som regjerer i hodet mitt, det flyter over, flyter ut i hele kroppen.

I nesten hele mitt liv er det hodet som har holdt meg tilbake - nå er det kroppen som holder meg igjen. «Premien» min for å fokusere på en frisk kropp i stede for vekt, skulle jo være en frisk kropp. Jeg føler meg lurt.

torsdag 20. oktober 2016

Hva om kjærlighet ikke er nok

Da jeg fikk vite at jeg, for alvor, skulle få mulighet til å ha en hest på fòr, var jeg skeptisk. Redd for at jeg ikke ville klare ansvaret, redd jeg ikke ville ta godt nok vare på hesten. Marie forsikret meg om at det ville gå helt fint, og jeg har jo mange rundt meg som jeg kan be om hjelp og råd. Så jeg tok sjansen, og fikk Frøya på hel-fòr. Etterhvert som jeg ble bedre og bedre kjent med henne, og gladere og gladere i henne til jeg til slutt begynte å elske henne, så sverget jeg på at hun aldri skal «lide» uansett hva jeg gjør mot meg selv. Hun skal komme først, alltid. Hun skal få alt hun trenger, og mer til. Den høyt elskede hesten er min førsteprioritet her i livet. Ingenting jeg gjør mot meg selv skal gå på bekostning av henne.

At jeg skulle slutte helt med å skade meg, var urealistisk å forvente, men det skjer ikke like ofte som før. Og de gangene det har skjedd siden hun kom, har jeg likevel vært i stallen, som om ingenting har skjedd. Jeg har dog tillatt meg selv å ta èn dag fri fra selve ridningen, men kun èn, og har likevel vært i stallen og stelt med henne. En dag fri innimellom bør hun jo få uansett.


Når ting har gått bra lenge, så begynner man å anta at det kommer til å fortsette å gjøre det. Det er ofte når man begynner føle seg trygg at man går på en smell. Og det skjedde; jeg var uheldig. Ikke med selve skaden, men med legen jeg møtte på legevakten. Jeg fikk ikke den behandlingen jeg skulle fått. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han mente han ikke kunne, at det ikke lot seg gjøre. Jeg var svært uenig, det ville ikke vært noe problem, men hva jeg mente betydde ingenting. Det førte til at jeg plutselig ikke kunne ri. Jeg kunne plutselig ikke sette Frøya først. Ikke uten at det gikk på helsa løs.

Et sår som er behandlet holder seg helt og lukket selv om man er aktiv. Et sår som ikke blir det, vil bevege på seg og potensielt rives opp dersom man er aktiv. Et sår som blir behandlet gror på en uke. Et sår som ikke blir det, bruker 1 til 2 måneder. Denne gangen var jeg heldig; det tok ikke mer enn litt over en uke før det hadde rukket å bli såpass mye bedre at det hvertfall ikke kunne bli verre, og jeg kunne starte rolig opp igjen. Kanskje høres ikke det lenge ut, men det var i slutten av sommerferien, og jeg gikk fra å ri 6 dager i uken til bom stopp.

Den dårlige samvittigheten tok et solid kveletak på meg. Den gnagende følelsen av å ikke være i stand til å ta godt nok vare på henne. Det viktigste for meg er at Frøya har det bra. Hun er min sol og måne og stjerne, hun er hele min verden, hele mitt liv. Uten henne har jeg ingen grunn til å stå opp hver morgen, ingenting å kjempe for. Jeg klarer meg ikke uten henne, men er samtidig veldig klar over at om jeg ikke klarer ta godt nok vare på henne så må jeg la noen andre gjøre det. Å måtte si henne fra meg, det er min største frykt og mitt verste mareritt.



Noe av det som skremmer meg mest er at denne hendelsen ikke har dempet den intense trangen jeg har til å skade meg. I følge all logikk burde dette vært et wake-up call, men det er ikke det. Og det gjør at jeg føler meg enda jævligere. Jeg vet at jeg risikerer å bli tvunget til å måtte ta en pause, kanskje en lengre en, men jeg klarer likevel ikke å la være.

Jeg kan gi henne all verdens omsorg, kos, stell og kjærlighet, men det er ikke slik at det nødvendigvis er nok. Hun trenger oppdragelse, opplæring, grenser, trening, og det er ekstremt begrenset hva jeg, med min korte «karriere», får til. Jo mer jeg tenker, jo mer innser jeg hvor lite jeg vet. Jo mer jeg gjør, jo mer innser jeg hvor lite jeg kan. Den siste tiden har jeg blitt stadig mer usikker, og trengt stadig mer hjelp med henne. Jeg er heldig som får hjelp. Hun som instruerer meg pleier også ri Frøya selv innimellom for å få henne mer «på plass», på en måte jeg ikke kan. Det er jeg evig takknemlig for! Samtidig knuser det meg at det er noe jeg ikke får til selv.

Hun lider ingen nød, den hesten, tvert i mot så har hun det som plommen i egget. Likevel føler jeg ikke at det jeg gjør er godt nok. Jeg gir alt jeg har for henne, og får tilbakemeldinger på at jeg er flink med henne, men klarer ikke tro på det, klarer bare ikke tro på at det jeg gjør er godt nok. Frøya fortjener det beste og jeg lever i konstant redsel for at «det beste» rett og slett ikke er meg.

søndag 16. oktober 2016

Å leve er ingen selvfølge

Magisk nydelig sang med et viktig budskap 

Vi har vel alle sammen en tendens til å ta hverandre for gitt, til å ta vår egen helse og vårt eget liv for gitt. Helt til noe skjer. Det er trist at vi ofte trenger brutale påminnelsen for å huske å sette pris på vårt liv og livene til de vi har rundt oss, de vi er glade i. At vi puster, og at våre nærmeste puster, det er ingen selvfølge. Livet er skjørt, og kan mange ganger være både brutalt og urettferdig. En ting er sikkert, kjærlighet er noe det aldri kan bli for mye av! Vi bør bli flinkere til å si til de vi er glad i, at vi er glade i de. Få ting er vel verre enn å plutselig sitte igjen med usagte ord som man aldri igjen vil få sjansen til å si den det gjelder. Jeg prøver så godt jeg kan å uttrykke takknemlighet og kjærlighet til alle de i mitt liv som betyr noe for meg (og jeg synes faktisk at det å si det høyt forsterker de gode følelsene)! 

Et nydelig syn som møtte meg på vei ut av stallen!

onsdag 5. oktober 2016

Hvordan "en dårlig dag" ser ut

Allerede når jeg våkner føler jeg meg sliten, utslitt faktisk. Null overskudd, men tenker at jeg skal nok klare å komme meg gjennom dagens planlagte avtaler, må jo det. Frøya har time til saltilpassing klokka 10. Jeg drar opp i god tid. Måkker boksen hennes, tar henne inn, skyller av bena hennes, steller og børster henne møysommelig, gir henne høy for å holde henne fornøyd siden det er dødskjedelig for henne å stå inne. Når klokka er ti og jeg står klar med Frøya, får jeg beskjed om at timen vår ikke er før elleve. Det har blitt flyttet på, noe jeg ikke har fått med meg. For å forhindre at verden faller sammen rundt meg så er jeg flink til å forberede meg selv på at det ikke alltid er slik at ting går etter planen. Akkurat denne morgenen hadde jeg glemt å minne meg selv på nettopp det. Denne forskyvningen, den uforutsette og uante forandringen, gjør at alt raser. Og derfra går det bare en vei.

Når jeg får vite at det er noen andre som har time klokka ti, blir jeg umiddelbart sur over at jeg ikke hadde fått beskjed. Jeg sier flere ganger «jeg har fått beskjed om at det var klokken ti!». Saltilpasseren sier forsiktig at den andre har reist et stykke for å komme hit, at det ville være dumt for de om de må vente. Det skjønner jeg, og innfinner meg med at jeg får vente en time, men ut av munne min faller det likevel bare trass. Saltilpasseren sier at hun tror kanskje jeg får vente, «ja jeg må vel det, da!» sier jeg, snur ryggen til og går. Jeg merker selv at jeg er direkte usympatisk. Resten av tiden prøver jeg virke så hyggelig og åpen som jeg bare kan med saltilpasseren, samtidig som jeg er smertelig klar over hvor mye førsteinntrykket har å si.


Jeg har verken ridd mye eller lenge, og selv om det hovedsakelig er jeg som rir Frøya så vet jeg ikke hvor mye jeg kan bidra med. Hvordan salen skal kjennes ut, hvordan det kjennes ut når noe ikke stemmer, hvordan hesten oppfører seg når noe er ubehagelig osv, det vet jeg ikke noe om. Jeg vet ikke om jeg kan svare på saltilpasserens spørsmål, jeg vet ikke om jeg vil kunne stille henne de rette spørsmålene. Derfor vil gjerne ha med noen andre, noen mer erfarne sammen med meg. Jeg spør hun som pleier ri Frøya for meg innimellom, men hun er opptatt. Den andre jeg spør er heldigvis ledig og villig til å være der. Og godt var det, for jeg kan ikke engang svare på hvilket merke Frøyas sal er. Saltilpasseren er en svært hyggelig, dyktig og kunnskapsrik dame. Jeg føler meg som en jævla amatør. Salen ligger ok på ryggen hennes, og saltilpasser spør meg om hvordan salen føles når jeg rir. Hvordan Frøya er når jeg rir. I mangel på bedre svar så sier jeg bare «bra!». Hesten går som den skal og jeg merker ikke noe rart med salen. Fint, sier hun. Salen skal få litt mer fyll i seg så den blir litt jevnere, ellers er det ikke noe mer. Og så er det nestemann sin tur.

Det gikk fort og det tar litt tid før ting synker inn. I stressende situasjoner blir hjernen min til en foodprossesor og alle tanker blir bare most og ugjenkjennelig. Etter en stund klarer jeg å tenke litt igjen. Det var veldig, veldig dumt av meg å si at det går bra med salen og med hesten, for det vet jeg strengt tatt ikke. Jeg er ikke så finjustert som de som har ridd lengre, jeg har ikke den følelsen for sal og hest og ridning som de mer erfarne har. Helst burde jeg ridd mens saltilpasseren så på, så hun kunne sett hvordan salen ligger og beveger seg. Jeg håper at siden hun synes den lå fint på Frøya, så betydde det at det var som det skulle. Og jeg har ikke hørt at noen andre har sagt noe om salen. For å være på den sikre siden så sender jeg en melding til hun som rir Frøya innimellom. Hun svarer at hun synes salen glir litt, og hjertet synker i brystet mitt. Jeg har kasta bort den verdifulle muligheten til å få retta opp i noe som kan være feil for hesten.

Jeg skulle bedt om å få ri, men Frøyas time er over og det er for sent. Dumme meg har ødelagt alt! Tårene har presset på lenge og nå klarer jeg ikke lengre holde dem igjen. Jeg går bort til en av de andre i stallen, klarer såvidt skvise ut hva jeg grubler på. Hun spør om jeg vil hun skal gå og be om at jeg får ridd litt, lettet kvekker jeg ut et «ja». Jeg sitter og gråter mens hun går å spør, og jeg føler meg som en liten drittunge som må ha hjelp til alt i hele verden, en tragisk idiot som ikke klarer snakke men bare sitter og griner. Faen.


Frøya blir rastløs og utålmodig av å stå inne. Vanligvis er hun fin å håndtere, men nå er hun kjempelei. Hun er jo verdens fineste hest, men nå viser hun seg ikke akkurat fra sin beste side. Jeg har kontroll på henne, men må krangle litt med henne. Det er flaut. Kanskje er jeg ikke streng nok, kanskje gir jeg ikke henne rette beskjedene. Jeg får følelsen av at saltilpasseren blir litt oppgitt, noe som bare forsterker følelsen av at jeg er en amatør som ikke aner hva jeg holder på med. Når jeg skal opp på Frøya så nekter hesten å stå inntil trappa man bruker for å komme seg opp. Saltilpasseren går på siden og omtrent bare løfter hele Frøya på plass så lett som bare det, sier at «man må bare sette dem på plass», og jeg krymper meg.

Så fikk jeg ri da, heldigvis, og fikk èt verdifullt tips å ta med videre. Etterpå rir jeg på en bitteliten tur, uten sal. Når jeg kjenner varmen fra henne og de rolige bevegelsene hennes under meg, finner jeg roen et lite øyeblikk. Dessuten er jeg enormt takknemlig for at jeg har folk i stallen som stiller opp for meg, jeg ville ikke klart meg uten dem 

Jeg hadde avtalt å dra hjem til mamma og pappa, hvor også kona til søskenbarnet mitt skulle komme med deres nyfødte baby. Planen var jo at jeg skulle være i stallen mellom ti og elleve, men ting tar tid og klokken er blitt to før jeg er ferdig med alt jeg skulle. Jeg får da vite at babyen og mammaen allerede er kommet til foreldrene mine, og jeg innser at jeg ikke kommer til å rekke dit før de er dratt. Hele uken har jeg gledet meg til å treffe babyen! Jeg faller helt sammen. Etter babybesøket skulle jeg spist middag sammen med mamma og pappa, noe jeg ikke har gjort på kjempelenge, men også den planen går i dass. Jeg sitter i bilen på parkeringsplassen utfor stallen og gråter så jeg hulker. Hele verden er gått i stå for meg. Jeg får tatt meg sammen såpass at jeg klarer kjøre meg selv hjem, hvor jeg legger meg på gulvet og hulker enda mer så snart jeg kommer meg inn døra.

søndag 25. september 2016

Når man "mister" en grunnstein

Vanligvis er rutiner og hverdag det beste jeg vet, men denne gangen har jeg gruet meg til sommerferien skulle ende. For et halvt års tid siden fikk jeg nemlig vite at daglig leder i stallen, Marie, skulle ha et års permisjon. Hun flytter vekk herfra, og om hun kommer tilbake vet hun ikke enda. Dette siste halve året har for min del bestått av mye usikkerhet og redsel for forandringene som ville komme. Jeg liker jo at ting er som de har vært, jeg liker det kjente, det trygge, det stabile, det som fungerer. Marie har jeg blitt veldig, veldig glad i og det har vært utrolig vanskelig å se for seg en hverdag uten henne. Det er godt at jeg har fått god tid til å venne meg til tanken på at når høsten kom, så ville jeg miste en av mine aller viktigste støttespillere.

Marie - det snilleste, tøffeste, modigste, staeste, rettferdigste, mest pålitelige, rauseste menneske jeg vet om. Da jeg i starten av 2015 begynte i stallen, hadde jeg ingen kunnskap om eller interesse for hest. Det var mer et desperat forsøk på å finne noe som kunne gi meg en mening i livet, selv på en plass jeg egentlig ikke trodde jeg ville finne det – og så endte det opp med å snu livet mitt 180 grader rundt. Det er i stor grad takket være Marie at stallen har blitt en trygg plass for meg, et «hjem». Det er ene og alene takket være henne at jeg har fått Frøya inn i livet mitt. De to tingene har vært det beste og viktigste som har skjedd meg, og de kom da jeg trengte det som mest. Marie har blitt en grunnstein i livet mitt i løpet av dette halvannet året jeg har vært i stallen. Hun er veldig ærlig og direkte, og det er enkelt og fint å forholde seg til henne. Hun er veileder, rådgiver, men først og fremst venn. Vi kan snakke sammen om det aller meste, og det er utrolig fint. Det har vært mange rolige morgener i stallen hvor vi har fått prate mye sammen mens vi har jobbet; samtaler som har vært alvorlige, fine, morsomme og alt der i mellom. I mange, lange perioder har det vært både dagens og ukens høydepunkt for meg. Og det er nok akkurat de stundene jeg kommer til å savne aller mest.


At jeg er et veldig følsom og nevrotisk menneske er ikke til å legge skjul på. Jeg friker ut over alt mulig, spesielt når det gjelder Frøya, jeg er så redd for å gjør noe galt eller at noe skal være galt eller at noe kan gå galt. Jeg har svært lav terskel for å bli stresset. Selv om jeg virker rolig der og da, så kan jeg mer eller mindre ødelegge meg selv ved å gå rundt og gruble på det i mange timer eller dager etterpå. Gråte meg i søvn, eller rett og slett ikke få sove, fordi jeg tenker sånn på det. Dette er noe Marie etterhvert har blitt klar over, og hun klarer på sitt eget magisk vis å si akkurat det jeg trenger høre for å roe meg ned. Ofte skjønner hun at jeg får noia, uten at jeg trenger å sier det. Jeg vet at om det er noe så er det bare å ringe eller sende henne en melding, uansett når. Er hun våken så er hun som regel tilgjengelig, og det er en stor trygghet for meg.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor takknemlig jeg er for alt hun har gjort for meg, og alt hun fremdeles gjør!

Marie har vært min go-to person i stallen, som jeg har bedt om råd og hjelp når jeg har trengt det. Det er mange andre flotte mennesker i stallen, men jeg har ikke følt at jeg har kjent dem godt nok til å kunne spørre dem om hjelp uten at jeg føler jeg er til bry. Det er noe som har forandret seg dette siste halve året. Å vite at jeg ikke kommer til å ha Marie i umiddelbar nærhet fremover, har (om enn ubevisst) pushet meg til å bli bedre kjent med og åpne meg mer for flere av de andre. Og herlig, for en gjeng hyggelige, morsomme, inkluderende, herlige, varme mennesker det er. Flere av dem har vært å lest på bloggen min, og har dermed fått vite mer om meg og hva jeg sliter med, uten at jeg har måttet si de høyt. Det har vært en stor lettelse, og de har vært svært støttende og forståelsesfulle. Ber jeg dem om råd eller hjelp når det er noe jeg lurer på med Frøya, er de kjapt ute med å berolige meg.


Jeg kommer til å savne Marie noe helt fryktelig. Det er ikke få tårer jeg har grått så langt, og flere skal det nok bli. Men jeg er glad på hennes vegne og utrolig stolt av henne som tør og ønsker å satse på det hun brenner for – og jeg støtter henne 100%.

Etterhvert har jeg klart å komme frem til at min umiddelbare tanke om at jeg mister Marie, min fantastiske støttespiller og gode venn, ikke helt stemmer. Hun forsvinner kanskje ut av hverdagen min, men hun forsvinner ikke ut av livet mitt. Selv om hun ikke er akkurat her, så er hun fortsatt der.

torsdag 22. september 2016

Et etterlengtet pusterom

Søndag for halvannen uke siden var en dårlig dag. En dårlig dag som plutselig ble èn dårlig dag mer enn jeg klarte. Og jeg følte at nå er det nok. Jeg orker ikke mer. Jeg er lei av å hele tiden «holde ut», lei å å akkurat klare meg. Lei av den konstante kampen det er å bare holde hodet over vannet. Det går ikke an å fortsette slik.

Jeg tilbragte dagen i stallen, hvor jeg hadde hele to store fremsteg med Frøya, men selv ikke det fikk meg til å føle noe positivt. Jeg var bare helt tom når jeg burde vært kjempelykkelig, og av erfaring vet jeg at det er et skikkelig dårlig tegn.

Dro hjem, tok en tablett for å roe meg. Lovet meg selv at jeg skulle be om time hos fastlegen dagen etter. Mange dårlige ettermiddager har jeg lovet meg selv å gjøre nettopp det påfølgende dag, men når neste morgen kommer så føler jeg meg litt bedre, akkurat nok til at jeg ikke føler jeg kan kreve å få en akuttime. Og så kommer ettermiddagen på ny og det er på'an igjen. Men ikke denne gangen, for denne gangen ringte jeg legekontoret mandags morgen, og fikk time litt senere på dagen.


Fastlegen min er verdens beste lege og en aldeles herlig person. Hun ser meg og tar meg på alvor og gjør det som står i hennes makt for å hjelpe meg. Jeg sa at det er for mye for meg hele tiden, noe må skje, noe må forandres, jeg trenger noe mer, jeg klarer ikke mer. Vi snakket om alternativer, eller rettere sagt mangel på sådanne, men vi var enige om at det i første omgang så hadde det å få være på KAD-sengene noen dagen kunnet tatt brodden av det, sånn akkurat her og nå. KAD (kommunal akutt døgnplass) består av tre enerom tilknyttet den lokale legevakta her. Tidligere har (u)regelmessige, kortvarige opphold på KAD har hjulpet meg veldig mye. Selv om det ikke kan regnes som behandling, men mer oppbevaring, så har en slik time-out innimellom har vært alfa omega i perioder.

Situasjonen er dessverre den at jeg ikke har vært på KAD siden i mars i år. Da ble det nemlig brått bestemt at jeg ikke lengre fikk være der (dvs jeg ble fortalt at det hadde vært innstramninger og at «psykiatriske pasienter» ikke lengre fikk være på KAD-plassene). Men den fantastiske legen min tok èn telefon til sjefen på legevakta, og på null komma niks hadde hun skaffet meg en seng der – allerede samme kveld.

Trygt på plass i senga ♥

Dag en; sliten og trøtt

Tre døgn ble jeg der, fra mandag kveld til torsdag ettermiddag. Tirsdag og onsdag ettermiddag var jeg en kort tur oppe i stallen for å snuse på Frøya, gi henne kveldsgrøten sin og en nattakos. Bortsett fra det lå jeg i sykehussengen, helt utslått. Jeg så på tv, løste sudoku og sov. Når man sover andre plasser enn hjemme så sover man som regel litt urolig de første nettene, men jeg sov som en stein. Det var kjente, trygge omgivelser for meg. Og det var liksom ikke før jeg slappet av at jeg kjente hvor inderlig utmattet jeg faktisk var. Jeg innser at jeg er mer sliten enn jeg har skjønt, og at selv om jeg sitter hjemme og tenker at jeg skal slapper av, så slapper jeg faktisk ikke av. Til tross for at jeg sitter i ro med kroppen så spinner hodet og tankene avgårde, selv om jeg kanskje ikke tenker over det. Jeg får liksom aldri sjansen til å hvile ordentlig ut. Men det fikk jeg de dagene på legevakta. De første to døgnene var det som om jeg hadde løpt maraton, jeg var bare fullstendig kake. Den tredje dagen begynte formen å stige så smått, og jeg kjente meg klar for å returnere til hverdagen.

Jeg er så takknemlig, jeg trengte dette så sårt. Ingenting er egentlig løst, jeg trenger fortsatt en forandring på en eller annen måte, men i påvente av «noe mer» var dette lille oppholdet helt avgjørende. Og ikke minst var det en uhyrlig viktig erfaring; det hjelper å rekke ut hånda og spørre om hjelp.


Dag tre; litt lettere i hodet og kropp, og klar til å dra hjem

mandag 19. september 2016

Home is where the heart is

Beklager cheesy overskrift men sånn er det! Jeg har det litt vanskelig for tiden, det er mange frustrasjoner og utfordringer, til og med i stallen. Men det er likevel også i stallen jeg finner de aller fineste øyeblikkene og følelsene ♥

Barbaktur!

Tur på heia.

På heia!

Tjolahpp, tjolahei!






Bestevenn med nytt, nydelig hodelag, med perler i pannereima!

Lille raringen!

En dag jeg leite TULLING etter henne ute på beite
og hun sto gjemt inni en bitteliten skog!