mandag 27. mars 2017

"Hvor har jeg deg fra?"

Jeg var ute en kveld. Det er svært sjeldent at jeg drar «på byen», men den kvelden gjorde jeg det. Å drikke alkohol og være sammen med mange forskjellige mennesker er et sjansespill, akkurat denne kvelden går det bra, stemningen og humøret er stabilt på topp. Vi setter oss sammen med noen de jeg er der med kjenner. Det er ingen jeg kjenner, men noen vet jeg hvem er, og det er èn som ser veldig kjent ut. Veldig kjent. Blikkene våre møtes, han smiler til meg og jeg smiler tilbake. Jeg blir fylt av gode assosiasjoner, lurer enda mer på hvem i alle dager han er, og hvor i alle dager jeg har møtt han før! Kunne det vært i en bursdag jeg var i i fjor høst? Der var det mange jeg ikke kjente, kanskje var han en av dem? Jeg vurdere å flytte meg bort til han for å spørre, men gjør det ikke, heldigvis, for plutselig husker jeg hvor jeg har han fra. Legevakta. Han har sydd meg, to-tre ganger, for et par år siden må det ha vært, han var turnus-lege den gangen. Han var ordentlig snill og tålmodig med meg, en av de hyggeligste jeg har møtt på. Jeg lurer på om han husker meg.

Det har skjedd før; jeg har blant annet møtt en sykepleier i stallen, og opptil flere leger i klatreveggen. Noen kjenner jeg umiddelbart igjen, andre har jeg brukt litt tid på å plassere. Jeg lurer alltid på om de husker meg. Jeg både håper og håper ikke det. Håper ikke, fordi det er så rart, kleint, når jeg skader meg er jeg så utrolig sårbar og hudløs, på mitt mest sårbare, det er rart å i en helt annen setting skulle møte på mennesker som har sett meg slik. Håper, fordi jeg vil de skal vite at jeg er mer enn smerte, blod, tårer og blå tråd. Jeg lurer på hva de tenker om meg, hva slags inntrykk av meg de sitter igjen med, etter å ha sett meg på mitt aller verste.


Vi bor i et relativt lite samfunn på en liten øy i havet, så sjansen for å møte på en eller annen jeg har møtt i helsevesenet er stor. Det kan være vanskelig å plutselig treffe noen på butikken en torsdags ettermiddag, det kan vekke vonde følelser, bringe tilbake vonde minner, snu humøret fra bra til dårlig. Men ikke i kveld. Akkurat nå er vi bare to mennesker, jeg og han. Jeg er i godt humør.  Jeg er meg selv.

torsdag 23. mars 2017

Øyeblikk #24 (et lite vogntog)

Frøya står i luftegård rett utenfor stallen. Hun er så søt der hun står, det er umulig å ikke stikke til henne noe ekstra innimellom. Jeg kommer ut døra, med en stor dott høy.

Frøya er en hest som sjelden knegger, men i det siste har hun begynt med det. Hun har forandret seg sånn den siste tiden, jeg føler jeg har fått en helt ny kontakt med henne.

Hun knegger når hun ser meg komme med høy. Hun står helt i andre enden av luftegården, med siden mot meg. Raskt snur hun seg. Motivert av høyet, kommer den ellers så rolige og bedagelige hesten løpende mot meg, i en nydelig trav. Det er pudderaktig nysnø på bakken, som hun vasser gjennom, som en liten plog, et lite vogntog. Det er som jeg ser henne i sakte film. Hodet hennes er høyt, ørene er rettet mot meg og øynene hennes skinner. Snøen kastes til hver side av de gyldne beina hennes, og hun etterlater seg en rotete liten sti. Lykkelig hiver hun seg over høyet jeg har lagt i matkarret hennes.

Jeg vil gråte av lykke og kjærlighet til dette fantastiske dyret. I dette øyeblikk er det bare meg og henne i hele verden.

torsdag 16. mars 2017

Hva skulle jeg vel gjort uten henne?

På fredag i forrige uke orket jeg ikke å ri, så hun fikk løpe løs inne i ridehallen. Etter at hun hadde galoppert fra seg, skulle vi skritte ned. Da tar jeg henne vanligvis i leietauet og leier henne noen runder, men denne gangen droppet jeg leietau, og hun bare fulgte trofast etter meg. Det er andre gang jeg har prøvd å få henne til å følge meg rundt uten «tvang». Helt fantastisk at hun følger meg helt frivillig, og ikke bare fordi hun sitter fast i et leietau og ikke har noe valg!




Lørdag dro jeg opp på formiddagen, og vi hadde ridehallen for oss selv. Jeg satte inn to kavaletter (et slags hinder) på bana, èn på hver langside, halvannen meter fra veggen. Å få henne over et hinder som ikke står inntil veggen er vanligvis en kamp uten like, hun hiver seg unna og går rundt i stede for over. Om det er vegg på en side så er det litt lettere å passe på at hun ikke sklir ut til den åpne dele, men dersom hindret står med «åpning» på begge sier er det mye lettere for henne å unngå hindret. Jeg klarer, hvertfall innimellom, få henne over når vi traver, mens galopp er bare å glemme, jeg får ikke styrt henne mot hindret engang. Ikke før på lørdag! Frøya var ekstremt energisk og samarbeidsvillig (en sjelden kombo!), og vi både travet og galopperte over hindrene mange ganger, ikke EN eneste gang prøvde hun hive seg unna! På eget initiativ galopperte hun til og med TO runder i strekk, og hopet over alle hinder på sin vei! Hun har lenge hatt mye energi, men nå er det som om hun har begynt å bruke den energien på en mer konstruktiv måte i stede for å bare børne rundt. Det er den aller beste økte vi har hatt siden hun kom hit. Jeg var så fornøyd, stolt og lykkelig at det var ikke stort annet å gjøre enn å grine da vi var ferdige.

Jeg synes vi har de aller beste øktene når det bare er meg og henne. Såklart, det er jo enklere når det ikke er noen distraksjoner, og ikke noen som setter krav og pusher oss. Vi lærer kanskje mye mer når jeg blir instruert, og når jeg må jobbe med å ikke bli stresset av andre, og når jeg må jobbe hardere for å holde på Frøyas oppmerksomhet rettet mot meg, men det er godt å innimellom bare ta utgangspunkt i små mål og ta det som det kommer. Godt for oss begge to, tenker jeg.



Søndag gikk vi to leieturer. En kort tur bare vi to, og senere en litt lengre sammen med et par andre. På den korte leieturen gikk vi litt lengre enn vi har gjort før. Vanligvis går vi bare ned til veien. Hun liker ikke å gå bort fra stallen uten noen andre hester, og begynner å skvette av/bli redd for ting hun ellers ALDRI ville reagert på, som om hun går og leter etter en unnskyldning til å tverrsnu og løpe hjem. Derfor er jeg litt redd for å gå over veien, i tilfelle hun skulle bli redd, rive seg løs fra meg og løpe hjem, og da skulle måtte krysse en bilvei! Det er liksom ikke noe vits i å ta den sjansen, tenker jeg. Men søndag følte vi oss bra, gikk over veien og fortsatte omtrent 100 meter videre før vi snudde. Hun var litt stresset, men ikke verre enn at jeg klarte å bremse henne, og hun stoppet pent for å vente på at en bil skulle kjøre forbi. Det er ikke sikkert jeg gjør det igjen, men jeg er glad vi gjorde det!

Forrige helg var været helt nydelig, så vi kunne liksom ikke være i hallen, men vi hadde ingen å ri sammen med så vi kom oss ikke på tur (leier jeg henne klarer jeg dra henne med meg, men om jeg sitter oppå er hun klin umulig!). Da ble det til at vi gikk rundt på de to utebanene ved stallen. Siden det var såpass med snø så tenkte jeg det var god trening for henne, for da måtte hun faktisk løfte beina sine (hun foretrekker nemlig å slepe de etter seg når hun går!). Så vi vasset rundt i snøen, i sol og vindstille. Uten sal, og det er så godt å kjenne varmen hennes og alle bevegelsene hennes, det er noe helt annet enn når det er en stor sal mellom oss.

 

 

 

Denne uka hadde Frøya kiropraktisk behandling. Vi er så heldige at vi har en lokal dyrlege som utfører slik behandling. Hun får behandling hver 2-3. måned, det er godt for hester som går i rideskolen og få løst litt opp i skrotten! Og det er ganske tydelig at hun får noe ut av behandlingene. Dyrlegen sa til meg nå sist at hun ser fremskritt hos Frøya for hver gang, både i kroppen og inni hodet. Det var så godt å få høre det, jeg ble helt rørt! Og er forsåvidt enig selv. Jeg synes hun bare blir sterkere og sterkere, det er mye lettere å fatte galopp og hun klarer galoppere lengre. Hun er dessuten så mye mer våken, følger med, er oppmerksom, det er så mye liv i øynene hennes, det er så tydelig å se at hun har det bra! Og INGENTING er bedre enn det.

tirsdag 7. mars 2017

Å akseptere seg selv

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.
-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det, bare med destruktive tanker og følelser og sammenbrudd, i stede for alkohol og piller. Jeg skrev et innlegg med utgangspunkt i dette sitatet i februar i fjor også, og når jeg så det igjen i år kom andre og nye tanker frem.

Jeg ser hvor veien går nå, inn i samme mørket som så mange ganger før, og jeg vil ikke, det går ikke. Orker ikke leve et langt liv dersom dette skjer igjen og igjen og igjen. Noe må forandres, og det starter vel med meg, inni meg. Jeg må gjøre ting annerledes, prøve noe annet, jeg aner ikke hva eller hvordan så jeg må bare starte en eller annen plass, med et eller annet. Prøve meg frem. Trenger det så sårt.

I det siste har jeg tenkt mye på denne sårbarheten min. Den er en så stor del av hvem jeg er. Jeg føler mye og intenst. Blir lett opprørt. Er mer eller mindre hudløs i perioder. Små ting føles store. Det skal ikke mye til før alt tipper over og føles overveldende. Det er ofte både slitsomt og pinlig, å være en slik person. Jeg har i det lengste tenkt at det kanskje er noe jeg ville «vokse av meg». Er man i begynnelsen av tjueårene er det liksom sosialt akseptabelt å være sårbar og liten, i slutten av tjueårene føler jeg meg mest av alt patetisk. Men jeg klarer ikke forandre det, jeg klarer ikke «ta meg sammen» (og tro meg, jeg har prøvd!!).


Kanskje er dette en plass å starte. Kanskje må jeg jobbe med å godta meg selv for den jeg er. Kanskje må jeg la meg selv få være den jeg er. Sårbar, engstelig, usikker av natur. Jada, jeg har sikkert mange andre (og gode) egenskaper også, men sårbarheten er nok den som spiller den største rollen i hverdagen min. Kanskje må jeg la meg være meg, i stede for å hele tiden unnskylde meg selv. Gang på gang har det vist seg at å prøve å trykke ned den siden av meg, å prøve å stenge det inne, gjøre meg bare enda dårligere. Kanskje må jeg akseptere at jeg ikke kan forandre dette.

Dette er nok det rette tidspunktet for dette, for jeg har tross alt aldri i mitt liv før hatt så mange mennesker rundt meg, som jeg faktisk kan være helt meg selv sammen med. Foreldrene mine har selvsagt vært der hele livet mitt, og det er ikke alltid lett, men vi snakker mye sammen, jeg forklarer så godt jeg kan, og de skjønner nok til at de klarer henge med å svingene.

Også er det alle de i stallen, da. Alle de fantastiske menneskene jeg etterhvert har fått bli kjent med der. Jeg mistenker at det er sånn at man ikke kan være hestemenneske uten å være et skikkelig følelsesmenneske, så jeg har hele veien følt meg akseptert og forstått. Jeg har vært forsiktig, og sluppet det ut gradvis, mer og mer etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med de. Og de har både tålt og taklet følelsene mine. Det er ikke alle jeg er like åpen med, men det er mange. Følelsene som kommer er selvsagt stallrelatert, det er ikke slik at jeg lar ALT slippe ut. Men det er jo engang sånn at de fleste følelsene jeg har, både på godt og vondt, tross alt er relatert til Frøya og det som skjer i stallen. Det er mange år siden jeg har hatt noen jeg føler at jeg kan støtte meg på utenom de som jobber i helsetjenesten. Psykolog, lege og psykiatrisk sykepleier har vært helt uvurdelig de siste årene, og er det strengt tatt fortsatt, men det er godt å ha noen bånd i «den virkelige verden» også.