Når "alt" bare smuldrer opp

Det jeg har fryktet (vel vitende om at det var uunngåelig) har nå skjedd; ting har blitt vanskeligere igjen. Jeg har vært redd for at alt skulle rase, men det har det ikke gjort, jeg har mer en følelse av at det smuldrer opp. Det er ikke like dramatisk, ikke går ikke like raskt, men resultatet er det samme, De siste ukene har vært vanskelig. Jeg har vært sliten og sensitiv. Å være ekstra sliten gjør meg ekstra sensitiv, og når jeg er ekstra sensitiv tåler jeg mindre og blir ekstra sliten. Jeg vet ikke hva som kom først, men det er en ond sirkel. Flere kvelder har jeg grått meg i søvn, flere morgener og ettermiddager har jeg grått i bilen både til og fra stallen. Ikke en forløsende gråt, men en tung og vond en.

Jeg er helt avhengig av struktur, forutsigbarhet og faste rutiner for å fungere. Stress og usikkerhet er mine verste fiender. Det skal dessverre lite til for at jeg blir stresset og usikker. Heldigvis er det også lite som skal til for å roe meg ned igjen, og jeg har mange gode mennesker i livet mitt som hjelper meg med å gjenvinne balanse ♥ At de svarer på et enkelt ja/nei-spørsmål kan være nok til at jeg får samlet meg. Men marginene er innmari knappe. Litt for ofte er jeg uheldig, og det kommer flere stressende ting på rad. Jeg rekker ikke ta unna. Sammen blir de små tingene store og jeg blir overveldet.

Hvordan er det meningen at jeg skal leve når alt knuser meg? Når det ikke skal mer til enn et enkelt ord, et tonefall, en liten handling, et blikk, for å ta fullstendig knekken på meg? Uavhengig om de er rettet til meg eller overhode har noe med meg å gjøre. Jeg er som en svamp og tar det til meg uansett. Ender opp i ruiner over bagateller. Hvordan i all verden skal jeg klarer å ha det sånn?

Jeg tenker veldig mye på hvordan det er for de rundt meg, hvor enormt slitsomt det må være. Ingen vet når det de sier plutselig er feil. Og det trenger ikke å være feil engang, det holder at det blir feil for MEG. Akkurat den dagen. Akkurat det øyeblikket. Jeg vet at ingen vil meg vondt, og tar det hele og fulle ansvaret for mine følelser. Jeg er en byrde, en stor sådan, og det er uutholdelig. Aller helst vil jeg trekke meg vekk, «skåne» alle for å ha meg rundt seg, samtidig det verste jeg kan gjøre når jeg har det slik som dette, er å isolere meg. Balansen mellom det sterke ønsket om å være sammen med, være nær, være en del av noe, og den store redselen for å være en belastning, innpåslitende, plagsom, masete, er umulig å finne.

Ting er ikke vanskelig hele tiden. Noen ganger føler jeg meg overraskende ovenpå, men små detaljer skaper fort store svingninger. Disse jævla svingningene, som i seg selv nesten er nok til å senke meg. Luften går så ut av meg. Og for hver nedtur kveles det lille håpet jeg har om at ting omsider er i ferd med å stabilisere seg, litt etter litt.

Man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg

Hukommelse og konsentrasjon er liksom ikke helt min greie. Jeg er dårlig på å huske datoer og bursdager. Noen husker navn, andre husker ansikter – jeg husker ingen av delene. Det er ofte litt pinlig å ikke huske ting. Jeg husker heller ikke hva folk sier, jeg kan huske essensen av det men aldri ordene som blir brukt. Et uttrykk jeg synes er både fint og veldig sant, hvertfall for min del, er «man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg». For dèt er noe jeg husker! I dette innlegget skulle jeg egentlig skrive om forskjellige eksempler på akkurat det, men den ene hendelsen jeg skulle skrive om ble så lang at dette innlegget skal få handle om kun den!

Ca i 2008 hadde jeg vært på en innleggelse i Fredrikstad, og skulle hjem til Lofoten. Jeg surret litt rundt i Oslo, og skulle ta fly-toget inn til Gardermoen. Fly-toget var 15 minutter forsinket, og jeg hadde beregnet alt for dårlig tid. Da jeg kom til flyplassen var det under 30 minutter til flyet mitt gikk, og jeg fikk ikke sjekket inn. En ansatt på flyplassen sa jeg kunne rekke det dersom jeg forsøke å få med kofferten min som håndbagasje. Jeg kastet ut alt av væske, inkludert mange pakker med næringsdrikker som jeg skulle ha mens jeg var hjemme, men kofferten min var selvsagt alt for svær. Jeg gikk bort til en av de svære søylene ved innsjekkingen, hvor jeg sank sammen og hulket. Jeg var en sliten, redd og stresset 19-åring som i utgangspunktet ikke var i form, verken mentalt eller fysisk. Der og da var det faktisk det verste jeg hadde opplevd. Flybilletter var svindyrt, og siden jeg hadde vært på behandling så var det helfo som hadde betalt, og jeg hadde kastet bort deres penger. Dessuten var alle næringsdrikkene mine borte! Jeg vet ikke hvorfor, men den gangen var det liksom ikke bare å gå på apoteket og få tak i slike. Fremdeles anser jeg det som noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg kan enda kjenne panikken og håpløsheten når jeg tenker tilbake på det. Jeg forsøkte ringe mamma, og gråt så hardt at jeg knapt klarte prate, men klarte formidle at jeg hadde mistet flyet.

Relativt rask kom noen bort til meg, på et tidspunkt tror jeg det sto 5-6 ansatte rundt meg og diskuterte hva de skulle gjøre, om de skulle tilkalle lege. Det tok en stund før jeg var i stand til å kommunisere. Om jeg ikke husker feil så ringte jeg mamma og ga en av dem telefonen, slik at de kunne snakke med henne. Det var ettermiddag og det var ingen flere sjanser til å komme meg helt hjem, så det ble til at de fikk ordnet meg en billett til Bodø. Der skulle jeg overnatte og reise over til Lofoten dagen etter. Jeg husker ikke hvor lang tid det fikk før de fikk meg på beina igjen, men det tok en stund. Og her er det jeg husker best; en hyggelig dame fulgte meg til søppelkassene og mente at vi bare kunne fiske opp næringsdrikkene mine igjen. Heldigvis lå alle sammen i en stor, lukket pose. Sminken min fant vi også igjen. Hun fulgte meg til badet hvor hun insisterte, virkelig insisterte, på at jeg skyllet av alt sammen, fordi vi ikke visste hva annet som hadde vært i søpla. Man skulle jo aldri tro at jeg, med bakteriefobien, aldri i verden ville hatt noen av tingene tilbake etter at de hadde vært oppi en søppelkasse, men den gangen var ikke fobien så ille, og var jeg så utmattet at jeg knapt nok visste opp eller ned på meg selv. Dessuten var det ikke i en vanlig søppelkasse, men en slik en som kun var for flasker, så da var det forhåpentligvis begrenset hvor mye rart folk hadde kasta nedi der.

Da vi hadde skylt av alt sammen, ble jeg «overlevert» til en annen ansatt, en mann. Damen sa noe hyggelig til meg, jeg aner ikke hva. Jeg aner heller ikke om jeg takket henne, men jeg håper inderlig det! Mannen fulgte meg til innsjekkingsautomaten. Jeg vet ikke hva mamma hadde fortalt dem, jeg vet ikke hva de skjønte ut fra mengden næringsdrikker, men på vei gjennom hallen foreslo denne mannen varsom at jeg kanskje skulle drikke en, for å få i meg litt energi? Jeg gjorde som han sa. Videre tror jeg at han fulgte meg til bagasjeleveringen, og så husker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg kom meg på flyet til Bodø, at jeg kom meg til hotellet i Bodø, fra hotellet til flyplassen neste dag, og helt hjem.

De ansatte på flyplassen, de menneskene, jeg aner ikke hva jeg sa til dem eller hva de sa til meg, men jeg husker at de tok vare på meg. Jeg husker at ingen av dem var dømmende eller irritert, til tross for at jeg satt på gulvet og gråt hysterisk som en unge. Jeg husker at de kun var bekymret, rolig, tålmodig og omsorgsfull.

Og det hører med til historien at etter den gang sørger jeg for å ankomme flyplassen minst to (gjerne tre!) timer før flyet mitt skal gå! Jeg skal ALDRI komme så mye som i nærheten av å havne i den situasjonen igjen.

Øyeblikk #30 (en hånd i min)

Et øyeblikk fra innleggelsen i september;

Jeg husker henne fra innleggelsen i fjor, den forferdelige innleggelsen hvor alt gikk til helvete og jeg ble kastet ut etter 2 dager. Jeg husker hvordan hun den gangen avbrøt meg med et nærmest hånlig fnys, da jeg forsøkte å forklare at det hadde skjedd en misforståelse. Under de mer vellykkede innleggelsene i år, har jeg vært skeptisk til henne. Usikker på hvilket syn hun hadde på meg, om hun anså meg som manipulerende eller løgnaktig. For det var egentlig det som var skumlest med å komme dit igjen; å ikke vite om noen «bar nag» til meg etter fjorårets fadese. Jeg har ikke turt å spørre, men heller latt tiden gå og sett henne an. Jeg har blitt mer og mer kjent med henne, og samtidig mer og mer trygg på henne. Ved siste innleggelse var hun en del av teamet mitt. Jeg kjenner at jeg liker henne egentlig veldig godt. Hun er direkte og ærlig og morsom.

En ettermiddag, omtrent midt utti innleggelsen, sitter jeg på rommet og gråter. Jeg kjenner at jeg ikke klarer samle meg, så jeg trykker på ringeknappen. Hun kommer inn. Det er så forskjellig hvordan personalet reagerer når jeg er lei meg; noen begynner snakke om vær og vind og helt banale ting (for å få tankene mine over på noe annet, antar jeg), noen tar ikke i mot noe av det jeg sier og ber meg helle ta det opp med behandleren min, andre igjen er fine. Tar meg på alvor, spør, lytter. Hun er i den siste kategorien. Hun drar stolen helt bort til senga hvor jeg sitter. Jeg blir overrasket, for det er første gang noen har gjort det. Personalet pleier å sette seg i stolen der den står, i andre enden av det lille rommet. Kanskje dra den litt mot meg før de setter seg, men aldri helt bort. Med henne så nærme, blir det liksom litt mer personlig.

Fortvilt forteller jeg henne om hvor bra alt egentlig har gått siden forrige innleggelse, og om hvor forferdelig redd jeg er for å miste denne sterke drivkraften og havne skikkelig nedpå igjen. Hun lener seg frem og griper hånda mi. Sier til meg at hun er helt sikker på at det kommer til å gå bra, med vekt på ordet "helt". Fremdeles holder hun hånda mi. Tårene mine triller og hun bare er der, sammen med meg. Jo lengre hun holder den, jo mer tror jeg på henne.

Livet blir ikke lettere - men man blir sterkere!

Innleggelsen jeg kom hjem fra for nesten to uker siden, var årets tredje. Psykologen jeg hadde de første to gangene jobber ikke der lengre, så nå er det en ny jeg skal forholde meg til. Jeg fikk møtt og snakket med henne èn gang ved forrige innleggelse, for at overgangen skulle bli enklere. På svært mange måter ønsker jeg at jeg kunne fått fortsatt med hun jeg har hatt tidligere, men etter å ha tenkt litt på det så har jeg kommet frem til at jeg møtte henne på rett tidspunkt, og at vi avsluttet på rett tidspunkt.

Mine seks uker hjemme var seks gode uker. Jeg har gjort mye bra og kommet langt på mange områder. Jeg har hatt det fint! Kanskje ikke stand-fint, men fint til meg å være. Og det bekymret meg litt under innleggelsen; hva om de skulle mene at jeg var i for god form til å være der? Hva om de sendte meg hjem igjen? På vår andre time valgte jeg å lufte dette for psykologen. Hun forsikret meg om at det ikke var tilfelle, og at vi forholder oss til de avtaler som er gjort ang planlagte innleggelser denne høsten og vinteren. Det er mange ting å jobbe med, og fokuset nå er å gjøre meg tryggere og sterkere, lære meg å håndtere følelser, finne balanse, og forebygge mest mulig for å forhindre at det blir skikkelig ille igjen.

Denne innleggelsen var min første innleggelse hvor alt ikke bare var kaos og smerter. Vi hadde en gylden mulighet til å faktisk jobbe med ting, i stede for å hovedsakelig bedrive brannslukking. Selv om det fortsatt er vanskelig, er det betydelig mye enklere å tenke over ting og jobbe med ting når jeg ikke må bruke mesteparten av energien min på å samtidig holde hodet over vann. «Man skal øve til krig i fredstid», var et strålende uttrykk denne nye psykologen brukte. Det tar jo litt tid å bli kjent, og jeg følte mange ganger at det ble misforståelser eller at jeg ikke fikk til å forklare hva jeg mente, men jeg fikk tatt det opp med henne på siste timen, så da har jeg et enda bedre utgangspunkt ved neste innleggelse. Hun er god og jeg liker henne.

Jeg tenker at jeg trenger støtte og oppfølging enda en liten stund til. Trenger stabilitet, forutsigbarhet, et trygt holdepunkt. Jeg er på rett vei, men er i en sårbar fase, og har behov for faste rammer rundt meg. Det er tross alt kun i underkant av 3 mnd siden jeg tenkte at mitt eneste alternativ var å ta livet av meg. Nå går bedre enn det har gjort på lenge, og det som da går an er å bygge videre på det som er bra. Det er fremdeles en del ting å ta tak i, og da er det greit å gjøre det nå i stede for å vente til ting går dårlig.

Personalet ved avdelingen har gitt meg så mange gode tilbakemeldinger. Flere av de har jo møtt meg ved tidligere innleggelser, og de kan se en betydelig forskjell. Det er utrolig godt å høre! Kanskje kan det virke uforståelig for noen, men noen ganger kan det være vanskelig at andre sier de ser at det går bra. Litt som når man har gått opp i vekt etter å ha vært alt for tynn, og når folk påpeker det så gjør det vondt, fordi selv om det utad virker som det går bedre så kan det fortsatt være smerter og kaos på innsiden. Det tar en stund før man klarer ta det som et kompliment. Og nå gjør jeg altså det. Mye fordi jeg forsåvidt er enig, jeg klarer å se alt det bra jeg har fått til, og tillater meg å være litt stolt over meg selv og det jeg har fått til så langt. Å få «skryt» av personalet betyr masse. Ei jeg snakket med, sa hun fikk gåsehud da jeg fortalte om alle forandringene som har skjedd siden sist!

Det å «klare meg selv» var en tanke som kom etter forrige innleggelse. Men det var kun det; en tanke. Nå har det blitt til et konkret og sterkt ønske. Jeg kjenner det vokser i meg, tar plass, er en drivkraft. Den store og årelange redselen for å bli kastet ut av spesielisthelsetjenesten, er nå blitt til en stor redsel for å ikke skulle klare meg uten spesialisthelsetjenesten, for det er det jeg nå så innmari sterkt ønsker å gjøre.